Folsen """Anmelder""": Bulletstorm (PC, Xbox360, PS3)

Hei ja tervetuloa!

Når jeg ikke flyr i jetfly, skriver anmeldelser eller kysser jenter på munnen så hender det at jeg finner på ting med venner, og akkurat det er årsaken til den lille forsinkelsen på denne anmeldelsen. Venner...

*Obs! Denne anmeldelsen inneholder sterk ordbruk!*

Grayson Hunt - Wolverine-Ripoff

Bulletstorm er et first person shooter-spill (FPS) som er fantastisk gøy og så irriterende til tider at jeg får lyst å rive ut håret. Man spiller som romferdspiraten Grayson Hunt, en usympatisk Wolverine-lookalike. Du er med i en leiemordergjeng som har blitt forrådt og lurt av sin kommanderende offiser, Sarrano. Derfor er du og din robotpartner Ishi ute etter hevn. Resten av historien er faktisk så total uinteressant at jeg spyr bare ved tanken av å skrive mer om den, heldigvis spyr man ikke så mye av selve spillet, man får bare litt sure oppstøt i ny og ne.

Kort tid etter man har begynt å spille så finner man en magisk og høyteknologisk laserpisk. Funnet av denne pisken åpner opp for spillets sinnsyke kampsystem, man kan bruke pisken til å ta tak i fiender, kaste dem opp i lufta i herlig saktefilm, løfte små og store objekter og klatre seg over diverse blokkeringer. Pisken åpner også opp for skillshots systemet og det er her spillet vinner helt suverent på artighetsskalaen. Skillshots går rett og slett ut på at man skal rake opp poeng ved å drepe fiender på de mest finurlig bizarre og groteske måter. Skillshots-poengene man anskaffer seg kan man så bruke på oppgraderinger til våpnene du finner, pisken din og til åpne nye skillshot-utfordringer. Det finnes en liste over alle skillshots, og alle har forskjellig navn. For eksempel har man "Gang Bang" hvor man skal drepe to eller flere fiender med ett skudd fra en granatkaster, et annet eksempel er "Drilldo" hvor man skal bruke en gigantisk drill til å penetrere to eller fler fiender. Det finnes utrolig mange skillshots og noen er faktisk veldig vanskelige å få til, dette gir spillet høy gjenspillingsverdi og hadde det ikke vært for all dritten spillet også har så hadde jeg nok allerede vært på min andre gjennomspilling...

En av de lettere skillshotsene.

For det første, siden man ikke spiller gjennom oppdraget alene, men derimot med sin terminatorvenn Ishi, så blir det selvsagt en del snikksnakk mellom dem underveis og det er i disse partiene jeg får lyst å skru av spillet og skrike i en pute. Skuespillet er så håpløst elendig, spesielt når det gjelder Ishi. Nå er forsåvidt Ishi en robot, men dette er et framtidsspill og man skulle tro at teknologien hadde kommet så langt at roboter kunne programmeres med litt følelser og bra skuespill. Det sekund Ishi åpner sin metalliske kjeft så vet jeg umiddelbart at han kommer til å si noe møl som får tisset mitt til å koke. Jeg hater Ishi. For det andre så består disse samtalene kun av krangling og drittslenging, det var artig i begynnelsen når man fikk høre oppfinnsomme banneord som "assmaggot" og "cuntface", men man kommer til et punkt hvor all kranglinga og banninga bare blir plagsomt og unødvendig. Noen vil nok sette pris på all banninga, men jeg trenger ikke å høre "motherfucker" mer enn 100 ganger i løpet av spill. Banninga er derimot ikke verst, verstingen er uten tvil kranglingen og det faktum at alle karakterene i dette spillet er gjennomførte rasshøl som man gir blanke faen i, det er spesielt uinteressant å høre på all kranglinga når man overhodet ikke har fått noen interesse for den overliggende historien i spillet. Skulle jeg gitt terningkast på skuespill og dialog hadde det blitt en 1er fra meg. Musikken på den andre siden er faktisk ganske bra og skaper en skikkelig episk følelse, bare synd at den blir overdøvt av all kranglinga.

Ishi - Verdens verste venn

Desverre så fins det flere negative ting å si om karakterene, men nå gjelder det ikke personlighet, drittsnakk eller krangling, nå gjelder det enkelt og greit intelligensen til dine datastyrte kompanjonger. Jeg har aldri i et spill blitt så irritert over kompiskarakterene, og verst av alt så var dette noe jeg irriterte meg over altfor tidlig i spillet. De følgerene man får underveis gjør faktisk ikke en dritt, annet enn å stå i veien. Jeg tror ikke jeg så Ishi drepe en eneste fiende mens jeg spilte. Han skyter, står i veien, setter seg fast i småstein og slår ned fiender akkurat i tide til å ødelegge mitt nøye planlagte skillshot. For en jævel. På toppen av alt dette så var det flere ganger at Ishi bare forsvant, noe jeg trodde var meningen helt til jeg plutselig ikke kom meg videre og falt gjennom bakken til min død. Det samme skjedde også senere med en annen datastyrt følger, plutselig bare forsvinner de helt og jeg må starte oppdraget på nytt for å komme meg videre. Det er veldig synd at slike ting skal ødelegge opplevelsen av spillet.

Men tilbake til det som er bra med spillet for det er faktisk litt til! Omgivelsene og "levlene" er mildt sagt fantastisk vakre og originale, alt ser gigantisk ut og til et overdrevet spill å være så ser verdenen ganske troverdig ut. Nå skal det også sies at til tross for at verdenen ser svær ut så er spillet usedvanlig lineært. Det er alltid kun en vei å gå, og spillets utforskning består kun av å finne et hemmelig rom eller to, og apropos lineært så måtte jeg le mot slutten av spillet da dusten Ishi plutselig sier "there is only one way through" som om jeg ikke hadde funnet ut det i løpet av de siste seks timene. Jeg har forsåvidt ikke noe imot lineære spill, men Bulletstorm viser oss en fantastisk verden som for oss kun blir et bakgrunnsbilde mens man ferdes på de lineære veiene fylt med usynlige vegger som sier "nei, her får du ikke lov til å gå, din lille rakker". Heldigvis er ikke dette noe man irriterer seg over, og det er vanskelig å ikke sette pris på den vakre grafikken selv om man ikke får opplevd hvert minste område som frister oss i bakgrunnen.
Verdenen er minneverdig og man får opplevd utrolig mange storartede actionscener i den.


Konklusjon:
Så hva skal man konkludere med her da? Bulletstorm er et fantastisk gøy spill som inneholder dårlig historie, dårlig skuespill, ødelagt dataintelligens, humor som gjør meg pinlig berørt og sint og bugs som går meg på nervene, MEN jeg anbefaler likevel at du prøver dette spillet! Skillshots er et genialt konsept og hinsides artig å utføre. Det finnes mange gode grunner til å spille spillet to ganger og hadde oppdraget vært en solo-affære så hadde hadde jeg uten tvil prøvd å samle alle skillshotsene. Det finnes også hemmelige roboter man kan drepe og skjulte innsekter man kan finne og tilintetgjøre. Man kan si at Bulletstorms hovedmekanikker er så gøyale at de gjør opp for dets mange feil og forergelser og det er jo faktisk ikke alle spill som får man til å spørre seg selv: "Hvorfor i helvete er det ingen som kan holde kjeft i dette spillet?".

Hvis du har tenkt å spille dette spillet så skal jeg komme med en personlig anbefalning. Før du begynner å spille, drit i historien, skru av undertekster, skru av lyd på stemmer, skru opp musikk og lydeffekter og ha det gøy! ASSMAGGOT!

Spilte Bulletstorm på PC.

Folsen """Anmelder""": Shadow of the Colossus (PS2)

Willkommen auf Folsens dritten Überprüfung!

Denne gangen blir det en klassiker fra de bittelitt eldre dager når DVD-maskinens underverk hadde fanget verdens befolkning og spill begynte å bli større og større og flere og flere. Playstation 2 begynte å eldes og den nye generasjonen av spillkonsoller skulle nå entre markedet.

Men PS2 var langt fra død, for i 2006 ble det utgitt et spill som overgikk folks forventninger.
Shadow of the Colossus. UuuuuiiiiiiUUUUuiiiiiuuuuu som man sier når noe spennende skjer.

Shadow of the Colossus er et action-eventyrspill som gjør ting litt annerledes, og med litt så mener jeg selvsagt veldig. Du spiller en navnløs gutt hvis bakgrunn man egentlig ikke vet noe om, men det man vet er at noe stort er på ferde, noe kolossalt *giggety*

I åpningsscenen til spillet får man se vår unge, spinkle protagonist og sin snille hest på reise gjennom et naturrikt fjellområde, men det er noe som ikke stemmer her, stemningen er dyster og i guttens favn ligger ei bevisstløs jente. De reiser videre over ei gigantisk bro og inn i et temple som ville bragt skam over Oslo Plaza. Jenta blir plassert på et lysomgitt alter og i samme øyeblikk stiger mørke skyggeaktige skapninger opp fra templets gulv. Gutten trekker sitt sverd og skapningene fnyser i skrekk og gjør en retrett tilbake gjennom gulvet. En stemme høres fra en blendende sirkulær åpning i templets tak. Blablabla....

Så langt er denne anmeldelsen bare en dårlig gjenfortelling av spillets historie, så fantastisk og vag som den er. Tilbake til det som er viktig. Man får vite at jenta har blitt ofret og for å få henne i live igjen må man reise ut i en svær åpen verden og drepe 16 kolossale *giggety* skapninger, som kun blir referert til i spillet som "the colossi".
Og dette fører oss til spillets hovedprinsipper og mekanikker!

Man må altså finne og drepe "kolosser", og for å finne dem må man bruke sitt magiske sverd som ved hjelp av solens stråler kan brukes som et slags kompass. For å komme seg fram til kolossene må man reise gjennom alt fra skoger, fjorder, ørkener, fjell og øde sletter. For å gjøre reisene lettere har man sin stolte hest. Hesten er derimot ikke bare et ferdselsobjekt, men også en god venn og hjelper.

Stor

Kolossene er, mildt sagt, digre, så digre at små jordskjelv utløses for hvert steg de tar. Trodde du God of War-serien hadde store bosser så må du nå tro om igjen. Det finnes som sagt 16 kolosser, og alle er forskjellige, både i størrelse, utseende og vanskelighet. Det eneste de har til felles er at hver gang man prøver seg på en ny koloss så føles det som et ekte eventyr, med ekte konsekvenser. Hver koloss blir på sett og vis som en gåte for å finne ut hvordan i all verden en liten gutt skal kunne klare å felle et monster på 50 000 tonn. Heldigvis har kolossene, som mennesker, vitale organer og disse kan man finne ved å for eksempel ved å gripe fast i kolossenes mosegrodde eller hårete områder, man kan da klatre seg frem til merker som gløder i sverdets reflekterende sollys og stikke med all sin makt helt til det store beistet raser mot bakken. Men å gjøre dette i praksis er ikke alltid like lett mens kolossene febrilsk prøver å riste deg av som om du bare er en liten ekkel edderkopp som prøver å ødelegge dagen deres. Heldigvis kan man få økt gripekraft ved å finne supersjeldne firfisler og spise dem (som kanskje er tidenes rareste spillmekanikk noensinne).

Hesten må også nevnes, for den kontrollen man har over den er helt fabelaktig, det føles nesten som man sitter på hesterygg med vinden i håret. Grunnen til at det føles så bra er at hesten tenker nærmest på egenhånd, det eneste du kan gjøre er å gi fart, og styre hesten ved bruk av tøylene, hvis man ikke bruker tøylene vil hesten ri den retningen den vil. Hesten vil også følge deg hvis du velger å gå til fots, og hvis du skulle noen gang komme bort fra hesten er det så enkelt som å plystre eller rope på den så kommer den galopperende over åskammen. Agro, som er hestens navn, er også din beste og eneste venn i denne ensomme verden, og dermed får både karakteren og spilleren et meget sterkt bånd til hesten.

Spillverdenen som omringer de bortgjemte kolossene er stor, vanvittig stor og den inneholder ingenting annet en deg, jenta, tempelet, gamle ruiner og de 16 kolossene. Å reise rundt i denne verdenen er en opplevelse i seg selv, ingen musikk eller plagsomme monstre, ingen skatter å finne og heller ingen byer å besøke eller andre mennesker å se. Stillheten blir kun brutt av skarpe vindkast, fuglekvitter og hestens galopp. Det er utrolig atmosfærisk og noe nesten rørende ved det hele. Reisen mellom tempelet til kolossusområdet og selve slosskampene skaper en utrolig kontrast. Et sekund er det stille, og før du vet ordet av det begynner man å høre musikk i det man nærmer seg gigantene og musikken er uten tvil den beste spillmusikken jeg har hørt i et spill noensinne, og har faktisk vunnet flere priser for beste spillmusikk.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si om dette spillet, det er så simplistisk i design, men er likevel en helt uforglemmelig opplevelse fra begynnelse til slutt, selv om spillets eneste mål er å drepe 16 gigantiske monstre. Man får en følelse av at spillets historie går mye dypere enn det som blir framstilt, og dette har ført til utallige analyser og spekulasjoner fra både akademikere og nerder som meg selv. Det førte også til at jeg måtte felle tårer da jeg endelig fikk gjevnet den siste kolossus med jorda og slutthistorien ble fortalt, mildt sagt ble jeg overrasket. Dette er noe et spill aldri har klart før, å faktisk få meg så engasjert i en historie som man får vite så lite om. Spillet sier så utrolig lite, men så utrolig mye på samme tid. Jeg blir emosjonell bare ved å skrive om det, huff for et liv.

Konklusjon
Det blir ofte sagt at spill aldri vil kunne få statusen som kunst, de som sier dette har aldri spilt Shadow of the Colossus. Shadow of the Colossus er unikt på alle måter, og bruker sine unike elementer på en måte som ingen andre enn Team Ico kan overgå. Jeg kan jo også nevne at Shadow of the Colossus også blir regnet som et av tidenes beste spill, en kult klassiker, og har i dag en enorm mengde kultfølgere. Det er en emosjonell reise i et stort og mystisk land, hvor du og din hest trasker i stillheten for å finne mytiske kjemper.

Det er vanskelig å sette ord på Shadow of the Colossus, og godt er dét for ord kan ikke rettferdiggjøre hva dette spillet får til. Og at spillet er på playstation 2 som for lengst er utdatert og gammel er bare mer forbausende, men det finnes gode nyheter også her! Shadow of the Colossus skal nemlig bli gitt ut på PS3 i år, renovert med HD-grafikk sammen med spillet Ico som er Team Ico's første spill. Og på toppen av dette så kommer også The Last Guardian ut på PS3 senere i år. Jeg har sett trailerne, og er allerede klar til å grine som en drittunge nok en gang! BRING IT ON!

Folsen """Anmelder""": The Legend of Zelda: Twilight Princess (Wii)

Hei og velkommen til anmeldelse nummer 2 av Folsen!

Siden jeg kun smått har begynt å gi mine evalueringer av spill så har jeg også denne gang valgt å anmelde et spill jeg virkelig setter pris på, nemlig det eneste Zelda-spillet på Wii så langt: Twilight Princess. Det blir mer variasjon av typer spill etter hvert, men som en fattig student har man ikke råd til å kjøpe alskens nye spill, gode og dårlige bare for å anmelde, så forvent en fin miks mellom gamle og nye titler.

Før selve anmeldelsen vil jeg fortelle en historie om en liten gutt og hans forhold til Zelda:
Zelda-serien har stått meg nært helt siden lille jeg kom til verden med en klissete Nintendokontroller i hendene. Den gang refererte jeg til Zelda-spillene som gullspillet (nr1) og sølvspillet (nr2) henholdsvis fordi kassettene var belagt i EKTE gull og sølv, men egentlig ikke ekte. Jeg visste ikke hvem eller hva Zelda var og dette lærte jeg ikke før vår grønnkledde protagonist, Link, tok steget videre til Super Nintendoen og mitt søskenbarn fortalte meg at det ikke var spilleren som het Zelda, men prinsessen man var ute etter å redde. The Legend of Zelda hadde nå begynt å etablere seg som mitt favorittspill og da Link tok steget videre inn i den tredimensjonale verden så var all håp om en framtid med fagre kvinner, kule biler og fast døgnrytme knust, men som ut av føniksens aske oppstod en framtid som en fettete nerd med skitne negler og uten en biologisk klokke.
Hurra!

Nå tildags har Link stort sett holdt fast på sin tredimensjonale form, men i Twilight Princess tar han også en helt ny form!

Link

Twilight Princess er per i dag det eneste Zeldaspillet som fins på Wii (foruten virtual console versjoner), men det de fleste ikke vet er at Twilight Princess egentlig er en Gamecube tittel som har blitt portert til Wii men med komplett renovering av kontrollen ved bruk av Wii-kontrollerens bevegelsessensorer. Generelt så mener de alle fleste at Wii-versjonen er den beste.

I Twilight Princess, som i alle andre Zelda-spill, tar man styringen over den grønkledde gutten Link, og også som de fleste andre Zelda-spill så starter man eventyret som en upretensiøs landsbyboer, før ondskap og skygge begynner å bre seg over landsbyen og resten av landet Hyrule. Det viser seg etter hvert at du er den som må befri Hyrule fra det onde ved å restaurere lys i de skyggebelagte områdene, også kalt "the Twilight". Og som nyerklært helt drar du ut i en massiv verden full av monstre, svære templer med ondskapsfulle bosser og flere hemmeligheter enn det Victoria kan skjule!

Hyrules historie er ganske mye mørkere og tristere denne gangen, også hele atmosfæren i spillet er nok til å gi Dormammu frysninger. That's right! Look it up! Det er dystert og mørkt i landet nå, og ondskapen er mer fryktinngytende enn noen gang. Noe som bare legger mer på denne stemningen er det faktum at ingen karakterer i Twilight Princess har tale. I klassisk Zelda-fashion må man nøye seg med lesing og sjarmerende små grynt, pip, skrik, rop og klukk som karakterene ytrer og det funker som aldri før. Twilight Princess er også mer filmatisk enn tidligere titler med mange fantastiske kuttscener som driver historien videre.

Som alle Zelda-spill tar Twilight Princess godt vare på det som gjør serien spesiell: kule våpen, vanskelige gåter, sinnsyke bosser, interessante karakterer, lange eventyr, gjenkjennelig musikk og lyd, men for hvert nye spill i serien introduseres det også et nytt, unikt element som påvirker hvordan man spiller. I "A Link to the Past" var det å reise mellom to parallelle univers, i "Ocarina of Time" kunne man reise i tid, i "Majora's Mask" fikk man et utvalg masker som forandret Links egenskaper og i "Wind Waker" var det sjøfart som var spillets unike element. Twilight Princess introduserer også et slikt nytt element, nemlig det å kunne gjøre seg om til en ulv. Burde kanskje hatt en spoiler alert der, men hvis du ikke visste det om et spill som kom ut for 4 år siden så fortjente du den! Du burde også få et slag i trynet!

Link i ulveform og Midna

Det å kunne gjøre seg om til ulv åpner opp for en helt ny opplevelse av Hyrule. Som ulv kan man prate med dyr, hoppe over lange distanser og sloss som en helt. Man kan også bruke ulvens suverene luktesans og bevissthet til å lukte seg frem til spesifikke karakterer, finne skatter og åpninger til steder man ikke får plass til som menneske. Et viktig aspekt ved ulveformens sanser er å kunne se sjeler som er fanget i Twilightbelagte områder. Tidlig i spillet blir man transformert til en ulv mot sin vilje når man entrer områdene belagt med Twilight, først etter man har drevet Twilight bort fra området blir man gjort om til menneske igjen. Når man for første gang havner i ulveform blir man også introdusert til en av spillets viktigere karakterer, Midna. Midna er et twilight vesen, hvis intensjoner er uklare, og hun blir din reisekompanjong for resten av spillets varighet enten du vil det eller ei. Hun vil stadig vekk gi deg tips om folk og fe samt hjelpe deg med gåter hvis man skulle bruke for lang tid på en. Til de som har spilt tidligere Zelda-titler så kan man sammenligne Midna med Navi (Ocarina of Time) og Tatl (Majora's Mask).

En ting man vil legge merke til det sekund man begynner å reise rundt på hesterygg, til fots eller som et firebeint vesen er at verdenen er gigantisk. Det fins så utrolig mye å gjøre å Hyrule. Når man ikke bedriver tiden med å løse djevelske gåter og tilintetgjøre bosser større enn Shaquille O'Neal så kan man reise rundt i verden og prøve seg på Hyrules festlige aktiviteter:

*SPOILER ALERT*
Ri hesteløp på Ordon Gård. (gratis)
Gjete geiter sammen med din stolte hest Epona på Ordon Gård. (gratis)
Fiske fra land ved Hyrule's mange innsjøer og ferskvann. (gratis)
Fiske fra båt ved fiskedammen i Lanayru Provins (20 rupee, 100 rupee for leie av fiskeekspert)
Rafting i Zora-elven. (20 rupee)

Les hva innbygerne av Hyrule har sagt om festligheter!
It's so awesome to live in Hyrule - Prinsesse Zelda
I've never had so much fun fishing - Ganondorf Dragmire
Nobody will ever beat my time down the Zora River - Hulk Hogan
Ordon goats are fantastic creatures - Folsen
*SPOILER FERDIG*

Konklusjon
Twilight Princess har alt som en ekte Zelda-fan ønsker seg og alt det du ikke visste at du ønsket deg, det finner du også her. Mye har forandret seg, men Shigeru Miyamoto vet hvordan å få spillere til å føle seg hjemme. Det er en fin miks av den søte, koselige og emosjonelle Zelda-sjarmen og den mørke, skumle ondskapen som ulmer over kongeriket Hyrule. Personlig så mener jeg Twilight Princess er et perfekt eksempel på hvordan spilloppfølgere skal være. Hold fast på det som er typisk for serien, musikk, karakterer, våpen og omgivelser, men gjør det hele på en måte som man absolutt ikke forventer samt introduser nye karakterer, våpen, omgivelser og musikk. Hvis man har spilt et Zelda-spill før, så er Twilight Princess en no-brainer, det må spilles. Hvis man ikke har spilt et Zelda-spill før så er det synd på deg, men til og med du bør spille det mens du sitter i FENGSEL!

Hvis jeg skulle nevnt en ting å klage på så måtte det vært at spillet er på Nintendo Wii som ikke har HDMI output, ergo må jeg spille det på min lille dritt-TV. Selvsagt hører Zelda til Nintendo familien, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte, men jeg mener Wii'en ikke er robust nok til å kjøre et spill som dette, og jeg skjønner ikke hvordan Nintendo har klart å få så mye innhold med så fin og sjarmerende grafikk på et system som har svært begrenset kapasitet.

Personlig kommentar:
For øyeblikket er jeg på min andre gjennomspilling av spillet og jeg ble overrasket over hvor mye man faktisk kan gjøre i dette spillet. Totalt har jeg spilt i 52 timer og det er fortsatt en haug med hemmeligheter å finne og ekstraoppdrag å gjøre. Det er uten tvil det største og beste spillet som fins på wii nå, men det varer nok ikke lenge for The Legend of Zelda: Skyward Sword har nemlig release i 2011, og jeg tror det kommer til å ta kaka og alle tallerkenene, samt min sjel. Gled deg, og i mellomtiden spill Twilight Princess!

Folsen """Anmelder""": Demon's Souls (PS3)

Siden dette blir min første """anmeldelse""" velger jeg å anmelde et action-R(ole)P(laying)G(ame)spill jeg virkelig eeeeelsker og VIRKELIG HATER! Nemlig Demon's Souls, en ekslusiv PS3 tittel fra 2009.  

Demon's Souls knødrete tittel som nesten bare ruller av tunga kan bare bety en ting, at det er fra østen. Det interessante med dette er at i motsetning til klassiske asiatiske RPG spill som Final Fantasy og Golden Sun som er veldig manga-anime inspirert (med andre ord snodig piggete hår, rare ansiktsutrykk og sverd som ikke passer i noens belte), så er Demon's Souls vestlig framstilt, altså mer realistisk og jordnært, men heldigvis har de holdt fast på sinnsyke våpen som er større enn karakteren man spiller. WIN!

Noe av det første man legger merke til når man begynner å spille Demon's Souls er den fantastisk brutale vanskelighetsgraden (som ikke går an å stille ned), og det er pga dette at spillet har fått så mye oppmerksomhet av spillelskere, spesielt de fra den gamle skolen av gaming, de som faila gang på gang på gang til alle ekstralivene hadde blitt drept og game over stiftet seg på hjernen. Og hvorfor ville noen noengang få lyst til å pine seg selv slik? Faktisk ikke på grunn av masokisme, men fordi det er rettferdig utført.

Demon's Souls er vanskelig, visst faen, men det er vanskelig på en rettferdig måte. Det vil si at når du dør i spillet så er det mest sannsynlig din egen feil, ikke spillets. Det finner man fort ut etter at man prøver å denge løs på alt og alle og dør etter en slave har stukket sin kniv i ditt øye. For å overleve i Demon's Souls må man være varsom. Det essensielle for å overleve er å følge med på sin stamina (som reduseres når man bedriver med fysisk aktivitet, *REALISME*, som for eksempel å svinge med sverdet for å unngå å bite støvet), man må også følge med på fiendens bevegelse og kalkulere når det er lurt å blokkere eller hoppe unna for å gjøre en counterattack som det heter. Hele kampsystemet er så bra utført at hver gang man vinner så er det en liten adrenalinorgasme for kropp og sinn. Dette gjelder spesielt når man feller ned en av de gigantiske og grisevanskelige bossene. Man kan ikke forvente mindre når kampsystemet er veldig inspirert fra The Legend of Zelda's kampsystem, komplett med fokus-target, blokking, counterattacks, pwning og imba. Alle vet jo at å låne elementer fra verdens beste spillserie gjør hvilket som helst spill bedre. Bare se på dårlige spill, ingen av de minner om Zelda. 

Som sagt så er jo Demon's Souls et RPG, og likt de fleste RPGer så finner man her klasser, stats, experience og lvl-ups (DING), men ulikt de fleste RPGer så er alt dette gjort på en "Demon's Soulsesque" måte, altså på en unik måte. For eksempel klassen man velger å spille som har i bunn å grunn veldig lite å si når man begynner å komme lengre i spillet, alle typer magi, spells, våpen og rustninger er nemlig tilgjengelig for alle så lenge man har stats som oppfyller kravet til å bruke spellen (bortsett fra et par rustninger som kun er tilegnet mann eller damekarakterer). 

Det som utgjør 50% av det som er originalt med spillet er dets representasjon av experience points og valuta. I stedet for at man tjener opp penger ved å gjøre oppdrag og drepe monstre som man ofte gjør i andre typer RPG-spill så vil man her drepe monstrene for å stjele deres saftige og myke sjeler, eller "Souls". Disse sjelene teller som konvensjonelle penger som man kan bruke til diverse tjenester som å kjøpe nytt stæsj, oppgradere ditt hinsides store sverd til noe større og bedre, eller lære nye spells, men sjelene har også en annen funksjon, nemlig som experience points. Det vil si at når man har tjent opp nok sjeler fra å drepe monstre og bosser så kan man gi fra seg sjelene du har fått til en dame uten øyer til bytte for stats. Det gjelder altså å finne en fin balanse mellom å bruke sjeler på levling eller utstyr, et valg som kan være så vanskelig at man like gjerne bare samler nok sjeler for å få råd til begge! 

Sjeler er uten tvil det viktigste i spillet, ergo tittelen Demon's Souls, og det vil nok ikke ta lang tid før du kaster kontrollen i sinne (på sofaputen for å ikke ødelegge den) da du oppdager at dersom man dør, så forsvinner alle sjelene du har samla opp og alle monstrene i den levelen har komt tilbake! Og på toppen av alt så har du havnet i "soul form" som halverer livet ditt! For å illustrere hva man føler når man dør i Demon's souls, se for deg at du går rundt og samler på søte små kattunger, og når du har samlet så mange at du er klar til å åpne et kattehjem så kommer en demon og dreper deg og alle kattene blir liggende alene på bakken, mjauende etter hjelp og på toppen av alt så har mange kattemyrdere plassert seg mellom din reinkarnerte sjel og sekken med kattunger. Akkurat slik føler jeg når jeg dør i Demon's Souls, men heldigvis går det an å få tilbake kattungene, eller sjelene. Dersom man klarer å komme seg tilbake til der man døde, uten å dø igjen, vil man finne sin egen lille blodpøl full av de deilige sjelene du i stad samlet opp, men det er ikke like lett å få tilbake sin fulle helse. For å komme ut av "soul form" må man drepe en av de pissvanskelige bossene. Utviklerne av spillet kunne likså godt strødd diaré og plumbo i såret!

De andre 50% som gjør spillet så originalt er spillets online-funksjoner. 

(Hvis du ikke har tilgang til internett på din playstation så bør du ikke kjøpe dette spillet, da må du få deg internett-tilgang på playstationen først, og så kjøpe spillet, for spillet må du jo faktisk kjøpe uansett.)

Mmmmm, online <3. Hvis du er koblet til internett så vil du kunne finne rødglødende skrift rundt om kring i omgivelsene, dette er meldinger som er lagt ut av andre spillere i "parallelle univers", altså spillere som også spiller samtidig som deg, men ikke i din verden for å si det slik. Disse meldingene lager andre spillere hovedsakelig for å hjelpe andre og seg selv. Dersom man syns meldingen var hjelpsom kan man nemlig rekomanndere den og når en spiller får sin melding rekomanndert så vil han få fullt liv. Meldingsystemet er også genialt utført, man kan ikke fysisk skrive meldingene, i stedet velger man hva man vil få fram ved hjelp av et system av "maler". For å forklare dette er det best å komme med et eksempel. Hvis man skal legge ut en melding så får man opp en liste over kategorier og hver kategori består av forhåndslagde setninger gjerne med et manglende ord eller to, for eksempel: "To defeat the next enemy use .... " hvis man velger denne setningen så får man opp en liste over ord som man kan fylle tomrommet med, for eksempel "a fire weapon". Dette systemet er fantastisk og man kan si utrolig mye forskjellig, men bli vant til å se mye av en spesiell setning, "I'm in trouble - please recomend this message" Og heller ikke vær redd for å bruke denne, for husk, hver gang noen rekommanderer din melding så vil du få fullt liv <3. Selvsagt er det også noen syndere (ikke meg selvsagt) som legger ut meldinger kun for å ødelegge for andre og det er ingenting som kan være så underholdende og  frustrerende på samme tid når man stoler på en melding som sier "Take a step forward" kun for å falle i DØDEN! 

Skrift er ikke den eneste man kan finne rundt i verdenene, man kan også finne andre spilleres blodpøler. Hvis man tar på en blodpøl..ÆSJ, så vil man kunne se de siste sekundene av den spillerens liv før han døde ved hjelp av en tredimensjonal, gjennomsiktig silhuett som har forbedret mimekunsten (man ser nemlig ikke hva som drepte spilleren) Slike blodpøler kan være gull verdt da de advarer deg om at nå er det på tide å være litt forsiktig. Heldigvis så får man ingen ekle sykdommer ved å ta på andres blodpøler.

Et annet viktig online element er jo selvsagt det å kunne spille med andre spillere. Dette kan man gjøre ved hjelp av forskjellige steiner som man får utdelt tidlig i spillet. Det finnes tre forskjellige steiner, blå, hvit og svart. Den blå kan man bruke for å tilkalle hjelp slik andre spillere i "parallelle univers" kan komme inn i ditt spill og hjelpe deg. Den hvite brukes til å hjelpe andre slik at andre spillere kan få deg inn i sitt spill og den røde, som er min personlige favoritt, brukes til å invadere andres spill for å drepe dem og stjele sjelene de har samlet, jippi!

PÅ TOPPEN AV ALT DETTE så finne det også world tendencies og character tendecies, men for å forklare dette så må jeg bruke ord som ikke fins, og det vil jeg ikke!

KONKLUSJON

Så for å konkludere denne første, og overraskende lange """anmeldelsen""".

Demon's Souls er fantastisk! Og onlinefunksjonene geniale, ennå om de er litt vanskelig å forklare på papir. Spillet må bare oppleves. Jeg har ikke spilt et spill som gir meg så stor prestasjonsfølelse. Det er utrolig gøy å oppleve at man faktisk blir bedre til å spille etter man får øvd seg på spillets forskjellige mekanikker.
Hvis du ikke har kjøpt deg en PS3 og Demon's Souls før du leser slutten av denne anmeldelsen så må du gjøre det etterpå! Noen føler trangen til å si, når de anmelder Demon's Souls, at det ikke er et spill for alle. Det er bare noe pyser sier, for det er nemlig et spill for alle, untatt pyser og tapere! Så på en måte så hadde de rett, men på en annen så hadde de mektig feil.

Åja, forresten. Historien i spillet er okei, lydspekteret er fantastisk, musikk likedan, voice acting varierer mellom bra og uforståelig elendig, grafikken er kjempefin og stemningsfull. HADET!

"May thine strength help the world be mended" - Dame uten øyer, AKA Maiden in Black

"Lykke til modige eventyrer!" - Folsen

En start på noe fantastisk!

God kveld, god aften, god dag og god morgen til deg som leser Folsens PWNorDie gamingblogg for aller første gang.


Man kan si at denne bloggen er et slags eksperiment. Et eksperiment som ikke inneholder kjemikalier eller fysikkens skumle og mystiske egenskaper, det vil heller ikke bli et eksperiment med mennesket i fokus, tvert imot! Dette er et eksperiment om menneskets beste venn, nemlig idretten gaming, eller TV-spill for de uerfarne.
Dette eksperimentet skal opplyse både meg selv og mine få fremtidige lesere for better or for worse som man sier.


For dere som ikke vet hvem jeg er så er jeg Folsen, ditt personlige wikipedia innen gaming og gamingrelaterte saker, og med det så mener jeg ikke at jeg kan svare på alle dine spørsmål om gaming, for det kan ikke wikipedia heller, dessuten er wikipedia en kilde man ikke alltid kan stole på. Heldigvis skal ikke denne bloggen dreie som likhetene mellom meg og wikipedia, men GAMING! *pewpew*

Mer info om Folsen finner du under "Din venn Folsen".

I denne bloggen vil jeg bidra med mine personlige synspunkter på diverse spill. Jeg vil ikke nødvendigvis kalle det anmeldelser for en anmeldelse kan ofte bli litt vel objektiv og legge for mye fokus på utseende (grafikk), lyd (lyd) og design (design). Dette betyr selvsagt ikke at jeg ikke kommer til se på eller nevne disse punktene når jeg babler ut mine personlige meninger, nei, det betyr rett og slett at jeg kommer til å fokusere mer på om jeg faktisk koser meg mens jeg spiller som uten tvil er det aller viktigste for meg. Og det som får mine spillefingre virkelig til å knitre og knirke er følgende:

1: Innlevelsesfaktor
2: Originalitet
3: Sjarm
4: Utfordring

Disse fire punktene er rosinene i pølsa for min del. Nok en gang så betyr ikke det at et spill uten originalitet ikke kan være bra, bare se på Call of Duty serien, nei vent....

MEN TIL POENGET!
Her på denne bloggen skal jeg prøve å komme med ukentlige """anmeldelser""" (i trippel hermetegn) av spill som jeg har spilt, spill som jeg spiller nå eller kommer til å spille (selvsagt ikke uten å ha spilt dem først).

PS: Første """anmeldelse""" kommer på til helgen aka innen 6 mars. Og hvis du leser dette etter 6 mars, vel, da har du jo ingenting å se fram til før neste helg.