Folsen """Anmelder""": Shadow of the Colossus (PS2)

Willkommen auf Folsens dritten Überprüfung!

Denne gangen blir det en klassiker fra de bittelitt eldre dager når DVD-maskinens underverk hadde fanget verdens befolkning og spill begynte å bli større og større og flere og flere. Playstation 2 begynte å eldes og den nye generasjonen av spillkonsoller skulle nå entre markedet.

Men PS2 var langt fra død, for i 2006 ble det utgitt et spill som overgikk folks forventninger.
Shadow of the Colossus. UuuuuiiiiiiUUUUuiiiiiuuuuu som man sier når noe spennende skjer.

Shadow of the Colossus er et action-eventyrspill som gjør ting litt annerledes, og med litt så mener jeg selvsagt veldig. Du spiller en navnløs gutt hvis bakgrunn man egentlig ikke vet noe om, men det man vet er at noe stort er på ferde, noe kolossalt *giggety*

I åpningsscenen til spillet får man se vår unge, spinkle protagonist og sin snille hest på reise gjennom et naturrikt fjellområde, men det er noe som ikke stemmer her, stemningen er dyster og i guttens favn ligger ei bevisstløs jente. De reiser videre over ei gigantisk bro og inn i et temple som ville bragt skam over Oslo Plaza. Jenta blir plassert på et lysomgitt alter og i samme øyeblikk stiger mørke skyggeaktige skapninger opp fra templets gulv. Gutten trekker sitt sverd og skapningene fnyser i skrekk og gjør en retrett tilbake gjennom gulvet. En stemme høres fra en blendende sirkulær åpning i templets tak. Blablabla....

Så langt er denne anmeldelsen bare en dårlig gjenfortelling av spillets historie, så fantastisk og vag som den er. Tilbake til det som er viktig. Man får vite at jenta har blitt ofret og for å få henne i live igjen må man reise ut i en svær åpen verden og drepe 16 kolossale *giggety* skapninger, som kun blir referert til i spillet som "the colossi".
Og dette fører oss til spillets hovedprinsipper og mekanikker!

Man må altså finne og drepe "kolosser", og for å finne dem må man bruke sitt magiske sverd som ved hjelp av solens stråler kan brukes som et slags kompass. For å komme seg fram til kolossene må man reise gjennom alt fra skoger, fjorder, ørkener, fjell og øde sletter. For å gjøre reisene lettere har man sin stolte hest. Hesten er derimot ikke bare et ferdselsobjekt, men også en god venn og hjelper.

Stor

Kolossene er, mildt sagt, digre, så digre at små jordskjelv utløses for hvert steg de tar. Trodde du God of War-serien hadde store bosser så må du nå tro om igjen. Det finnes som sagt 16 kolosser, og alle er forskjellige, både i størrelse, utseende og vanskelighet. Det eneste de har til felles er at hver gang man prøver seg på en ny koloss så føles det som et ekte eventyr, med ekte konsekvenser. Hver koloss blir på sett og vis som en gåte for å finne ut hvordan i all verden en liten gutt skal kunne klare å felle et monster på 50 000 tonn. Heldigvis har kolossene, som mennesker, vitale organer og disse kan man finne ved å for eksempel ved å gripe fast i kolossenes mosegrodde eller hårete områder, man kan da klatre seg frem til merker som gløder i sverdets reflekterende sollys og stikke med all sin makt helt til det store beistet raser mot bakken. Men å gjøre dette i praksis er ikke alltid like lett mens kolossene febrilsk prøver å riste deg av som om du bare er en liten ekkel edderkopp som prøver å ødelegge dagen deres. Heldigvis kan man få økt gripekraft ved å finne supersjeldne firfisler og spise dem (som kanskje er tidenes rareste spillmekanikk noensinne).

Hesten må også nevnes, for den kontrollen man har over den er helt fabelaktig, det føles nesten som man sitter på hesterygg med vinden i håret. Grunnen til at det føles så bra er at hesten tenker nærmest på egenhånd, det eneste du kan gjøre er å gi fart, og styre hesten ved bruk av tøylene, hvis man ikke bruker tøylene vil hesten ri den retningen den vil. Hesten vil også følge deg hvis du velger å gå til fots, og hvis du skulle noen gang komme bort fra hesten er det så enkelt som å plystre eller rope på den så kommer den galopperende over åskammen. Agro, som er hestens navn, er også din beste og eneste venn i denne ensomme verden, og dermed får både karakteren og spilleren et meget sterkt bånd til hesten.

Spillverdenen som omringer de bortgjemte kolossene er stor, vanvittig stor og den inneholder ingenting annet en deg, jenta, tempelet, gamle ruiner og de 16 kolossene. Å reise rundt i denne verdenen er en opplevelse i seg selv, ingen musikk eller plagsomme monstre, ingen skatter å finne og heller ingen byer å besøke eller andre mennesker å se. Stillheten blir kun brutt av skarpe vindkast, fuglekvitter og hestens galopp. Det er utrolig atmosfærisk og noe nesten rørende ved det hele. Reisen mellom tempelet til kolossusområdet og selve slosskampene skaper en utrolig kontrast. Et sekund er det stille, og før du vet ordet av det begynner man å høre musikk i det man nærmer seg gigantene og musikken er uten tvil den beste spillmusikken jeg har hørt i et spill noensinne, og har faktisk vunnet flere priser for beste spillmusikk.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si om dette spillet, det er så simplistisk i design, men er likevel en helt uforglemmelig opplevelse fra begynnelse til slutt, selv om spillets eneste mål er å drepe 16 gigantiske monstre. Man får en følelse av at spillets historie går mye dypere enn det som blir framstilt, og dette har ført til utallige analyser og spekulasjoner fra både akademikere og nerder som meg selv. Det førte også til at jeg måtte felle tårer da jeg endelig fikk gjevnet den siste kolossus med jorda og slutthistorien ble fortalt, mildt sagt ble jeg overrasket. Dette er noe et spill aldri har klart før, å faktisk få meg så engasjert i en historie som man får vite så lite om. Spillet sier så utrolig lite, men så utrolig mye på samme tid. Jeg blir emosjonell bare ved å skrive om det, huff for et liv.

Konklusjon
Det blir ofte sagt at spill aldri vil kunne få statusen som kunst, de som sier dette har aldri spilt Shadow of the Colossus. Shadow of the Colossus er unikt på alle måter, og bruker sine unike elementer på en måte som ingen andre enn Team Ico kan overgå. Jeg kan jo også nevne at Shadow of the Colossus også blir regnet som et av tidenes beste spill, en kult klassiker, og har i dag en enorm mengde kultfølgere. Det er en emosjonell reise i et stort og mystisk land, hvor du og din hest trasker i stillheten for å finne mytiske kjemper.

Det er vanskelig å sette ord på Shadow of the Colossus, og godt er dét for ord kan ikke rettferdiggjøre hva dette spillet får til. Og at spillet er på playstation 2 som for lengst er utdatert og gammel er bare mer forbausende, men det finnes gode nyheter også her! Shadow of the Colossus skal nemlig bli gitt ut på PS3 i år, renovert med HD-grafikk sammen med spillet Ico som er Team Ico's første spill. Og på toppen av dette så kommer også The Last Guardian ut på PS3 senere i år. Jeg har sett trailerne, og er allerede klar til å grine som en drittunge nok en gang! BRING IT ON!