Folsen """Anmelder""": Day of the Tentacle (PC)

Velkommen nok en gang til Folsens moro-side! Håper du har på deg din favorittgenser og spiser det ypperligste utvalget av tørkede frukter, for nå skal vi kose oss skikkelig. Vi skal på eventyr sammen, du og jeg, et eventyr tilbake i tid. Tilbake til 1993 for å være eksakt, da Lucas Arts var svært så aktive innen spillmiljøet. Spillet vi skal se på denne gangen er nemlig inget annet enn det fabelaktige prosjektet til spilldesign-legendene Tim Schafer og Dave Grossman: Day of the Tentacle, oppfølgeren til Maniac Mansion, derfor også kjent som Maniac Mansion II; Day of the Tentacle.

Bernard står i Dr. Freds inngangsparti/lobby

Day of the Tentacle er et godt gammeldags adventure-spill, eller som vi kalte det i barndommen "pick up-spill". La meg ta det første først og forklare litt angående pick up-spill, i tilfelle du er av den senere generasjonen av folk som aldri fikk oppleve nytelsen av å spille dem. Pick up-spill er, tja, etter min egen definisjon grafikk-animasjonsfilmer som man spiller. Fantastisk tåpelig forklart, men hvis du ikke liker det så er det din egen feil. Jeg har veldig lyst å si at pick up-spill er tegnefilmer man spiller, men hvis jeg sa det ville jeg blitt arrestert av spillpolitiet, for det finne også mange eksempler på pick up-spill som har 3D animasjon og sånn, for eksempel Grim Fandango og Monkey Island 4. I Day of the Tentacle er det i allefall tegnefilm som er tingen. Et nøkkel-element ved spill som dette er at det er hovedsakelig historiefokusert og det faktiske gameplayet blir gjort av dataen selv etter du har gitt protagonisten en kommando. Derfor kommer ofte gamle adventure-spill med et hendig kommando-felt hvor man kan velge mellom en rekke forskjellige kommandoer som karakterene kan utføre, for eksempel: Talk to, open, close, look at og pick up (derfor kallenavnet pick up-spill). Adventure spill fokuserer også mye på snakking, gåter, bruke rare gjenstander på rarere gjenstander. Jeg føler derfor at det er naturlig å si at gameplay ikke er tilstede i slike spill, det handler mer om å kose seg og se på morsomhetene som utfolder seg på skjermen. Og dermed var introduksjonen til adventurespill AKA pick up-spill kommet til ende, la oss nå fortsette videre og utforske Day of the Tentacle!

Day of the Tentacle er som sagt oppfølgeren til Maniac Mansion, og dessverre så er det slik at ofte så går historien videre fra det ene til andre spillet og siden jeg ikke har spilt Maniac Mansion på mange mange mange år så betyr det faktum at Day of the Tentacle er oppfølgeren ingenting, så her må jeg nok skuffe die-hard Maniac Mansion-fans med å si at jeg ikke kommer til å ta opp historien fra det spillet i konteksten av denne anmeldelsen. Heldigvis kjenner jeg ingen die-hard Maniac Mansion-fans. Uansett, videre til historien til det spillet jeg faktisk prøver å anmelde. Spillet starter med at de to tentakkelbrødrene, Purple Tentacle og Green Tentacle står utfor den galne professoren Dr. Freds hus/hotel, artig nok rett ved elva der Dr. Fred pumper radioaktiv gugge ut fra sitt laboratorium. Purple Tentacle er en skikkelig våghals og bestemmer seg for å drikke av den radioaktive gugga. Green Tentacle er skeptisk, og bekymret for sin dumdristige broder. Det skal sies at Purple Tentacle hater mennesker, selv sin egen skaper Dr. Fred og vil gjøre alt for å tilintetgjøre menneskeheten. Det er altså offisielt at Purple Tentacle er ondere enn Hitler. Sekunder etter Purple har drukket seg mett på radioaktivitet vokser han seg et par luff-aktige armer, du vet, slik som seler har. Disse nyutsprungne luffene ser Purple på som en sjanse til å endelig kunne ta over verden og utslette menneskeheten da  hans tidligere forsøk mislyktes i det han innså at han ikke kunne gjøre noe som helst skade med sugekoppene sine (antar jeg). Purple slurper seg sakte men sikkert inn i skyggene og det prompter Green Tentacle til å ta en telefon til Bernard, Hoagie og Laverne, protagonistene i vår lille historie.

Purple Tentacle (t.v) med nygrodde luffer.

Du tenker kanskje at denne anmeldelsen ligner mer på en film eller bok-anmeldelse så langt, og hvis du er så frekk som tenker det så er jeg så frekk at at her kommer en kjapp gjennomgang av spillets hovedkarakterer.

Bernard er en spinkel science-fiction nerd som elsker kvantefysikk og matte. Han har fine briller og hvit skjorte med mange penner i.
Hoagie er feit og hårete, han elsker heavy-metalmusikk og er roadie for et band. Han har fin t-skjorte med skjellethode.
Laverne er blond og tullete, hu går på videregående og har et naturfageksperiment i morgen. Laverne er stygg og jeg liker ikke hun så godt.

Man starter med å spille som Bernard i det man akkurat har ankommet Dr. Freds hus/hotel og man får den vanskelige oppgaven å finne Dr. Freds hemmelige laboratorium. Jeg skal ikke røpe hvor det er, men jeg skal derimot røpe hva som skjer når du finner det ellers må anmeldelsen sluttes her og det vil du vel ikke, Martin? Du finner altså laboratoriet og Dr. Fred viser seg.

Doctor Fred er liten og skallet, han har en lommelykt, eller et stetoskop festet rundt hodet. Doctor Fred liker kaffe, og jeg liker Doctor Fred.

Dr. Fred har fått vite hva som foregår og bestemmer seg for at han må hindre Purple Tentacle i å ta over verden og den enkleste metoden for å stoppe han er å skru av radioaktivitetsutslippet. Men det er jo ikke logisk, for skaden er jo allerede gjort! Men Dr. Fred har en genial plan, han må skru av utslippet i går.

Dr. Fred og hans tidsmaskin.

Heldigvis har han sin diamant-drevne tidsmaskin som gjør dette til en enkel jobb. Tidsmaskinen kommer komplett med tre separate tidsferdselskammer som kalles Chron-O-Johns som er modifiserte utedasser som gjør det mulig for tre å reise i tid samtidig. Dr. Fred sender derfor Bernard, Laverne og Hoagie 
tilbake til i går, én dag før Purple Tentacle drakk seg til armer, men under tidsreisen knuses tidsmaskin-diamanten og de tre protagonistene blir sendt til forskjellige tidsperioder, og ingen av dem i går. Bernard havner tilbake i nåtid, hvor Purple Tentacle akkurat har vokst seg armer. Hoagie havner tilbake i tid, til 1770-tallet hvor George Washington, Thomas Jefferson, John Hancock og Benjamin Franklin driver med sitt, snodig nok på samme sted som Dr. Freds hus i framtiden. Sistemann, Laverne, fyker langt fram i tid hvor Purple Tentacle har tatt over verden og planlegger et våpen som potensielt kan skrumpe mennesker ut av eksistensen. Gjengen må nå samle tankene sine fra tre forskjellige tidsperioder for å stoppe Purple Tentacle en gang for alle!

Spillserien kalles for Maniac Mansion for en grunn, nemlig fordi 98% av handlingen faktisk hender inne i samme huset bare i forskjellige tidsperioder. Og det er her spillet utmerker seg som et adventure-spill. Etter de tre vennene har havnet på avveie får man muligheten til å spille som den karakteren man vil og også bytte karakter når man vil. Det at de tre er på samme sted, men i forskjellig tid åpner opp for noen virkelig vanskelige gåter og man må tenke med hensyn til tid. For å gi et eksempel på hvordan ting fungerer så må man på et punkt få fatt i et tentakkelkostyme til Laverne, slik at hun kan vandre fritt blandt andre tentakler. Siden ingen tentakkelkostymer er i sikte må Laverne finne et medisinsk kart for en tentakkel komplett med dimensjoner for å så sende det til Hoagie gjennom tidsmaskinen (små gjenstander kan teleporteres til hverandre gjennom tidsmaskin-dassene), Hoagie gir så tentakkel-kartet til en person som er i ferd med å designe USAs flagg, dette fører til at flagget som ender opp i framtida er tentakkelformet og vil henge på hver eneste flaggstang for Laverne å forsyne seg og kle seg ut. Jupp, det blir en del hjernetrim, men ikke nødvendigvis logisk hjernetrim, dette spillet øver hjernen din til å tenke abstrakt, meningsløst og hubbadubba. Det går heldigvis ikke an å feile i spillet, man kan ikke dø eller få game-over, den eneste måten man kan feile på er å gi opp.

Hvis man gir opp så er det bare synd, for da går man glipp av fantastisk humor, artige gåter, geniale karakterer og dødsbra voice-acting. Ja, selv om spillet snart er 20 år gammelt så har alle karakterene i spillet stemmer, og det er klart at dette ikke bare er noen drittskuespillere som har gjort jobben uten engasjement eller innlevelse for i dette spillet vil du finne noe av de artigste stemmene og noen av de beste one-linersene som finnes i adventure-spill.

Konklusjon
Day of the Tentacle minner meg om de gode eldre dagene da jeg var liten pjokk med liten tiss og ikke var særlig datakyndig. Dette stoppet meg likevel ikke fra å spille Day of the Tentacle selv om alt foregikk på Engelsk, på en data, nei, jeg tok det som en utfordring og satt meg i datastolen med Norsk-Engelsk ordbok i hånd og mamma og pappa i hus, og med hjelp fra disse klarte jeg å fullføre Day of the Tentacle i bleier! (kanskje ikke i bleier, men nesten). Selvsagt kan ikke spillet sammenlignes med dagens spill hvor alt er action og man styrer sin karakter ned til den minste ørebevegelsen, men det er akkurat det som er så digg med å spille adventure-spill. Det er en pause i den hektiske spill-hverdagen hvor man faktisk kan sette seg ned og kose seg og le. Tim Schafers humor og utstråling sjarmerer meg rett i senk i seng, og selv om jeg har fullført Day of the Tentacle kanskje 10 ganger nå så finner jeg meg fortsatt i å le av de mange herlige replikkene. Så prøv det vel. Det er lett å få tak i nå tildags, ved å laste ned emulatoren SCUMMVM så kan man kose seg med Day of the Tentacle som om det var 1993.