Folsen """Anmelder""" Amnesia: The Dark Descent (PC)

Jaggu! Det var lenge siden. Etter å ha hatt en lang ferie hvor jeg kun har gjort ingenting så tenkte jeg at nå var det på tide å komme tilbake på Pwn or Die og la fingrene mine nok en gang elske med mitt nå nedstøvede tastatur.

Hvor har jeg vært spør du? Du ja! Min eneste leser! Når sant skal sies så har jeg ligget i et ureversibelt koma etter å ha spilt for mye Dark Souls. Heldigvis kan ingen koma stoppe Folsen! Så her er jeg. Klar med en ny anmeldelse og hvorfor ikke starte nyåret med et ikke så nytt spill, akkurat slik som du liker, for du har jo allerede lest tonnevis av anmeldelser av MW3, SW:ToR, BF3 osv. Dette er dessuten spill jeg prøver å holde meg unna, så da ble det jaggu en win - win situasjon. HURRA! La oss hoppe rett inn i faenskapet!

Amnesia: The Dark Descent er et survival-horror-spill utgitt eksklusivt til PC, og det er kult. Konsollgenerasjonen vi er i nå er vanvittig grådige og alle skal på død og liv ha et stykke av den enorme gaming-kaka. Jeg liker konsoll, men jeg liker ikke det faktum at alt skal være multiplatform, spesielt ikke når man ser dårlige ports på ca alle spill som er det! Amnesia valgte derfor å utgi sitt spill eksklusivt til PC. Nå skal det også sies at utvikleren av Amnesia, Frictional Games, er en indie-utvikler med begrenset budsjett, og som de fleste vet så er PC-platformen perfekt til å utgi sine spill på når man har fantastiske tjenester som Steam. Frictional Games har tidligere gitt ut Penumbra-serien, som også er survival-horror.

Men la oss nå fortsette. Amnesia er et førstepersons survival-horror-spill, hvor du tar kontroll over Daniel, historiens protagonist. Daniel lider, tro det eller ei, av hukommelsestap, eller "amnesia" som det fint heter. Et klassisk og klisjé film/novelle/roman/serie/spill-virkemiddel som blir brukt når utvikleren av disse produktene ikke har snøring om hva narrativen skal være før utviklingen av produktet har begynt, men når sant skal sies så fungerer det svært bra i amnesia siden hele historien og spillet i seg selv bygger på at man prøver å finne ut hvem Jonathan er, hvor han er og hva som skjer. Spillet blir klassifisert som survival-horror, men jeg vil si at det er like mye et interaktivt mysterium eller en bizarr form for påskekrim. Spillet kan også bli kategorisert som adventure, i og med at det er en del lesing og mye hjernetrim.

Spillet starter brått med at Daniel våkner opp fra en visjon, drøm eller noe lignende og prøver å huske hvem han er, og det er mye som har blitt glemt av den stakkars mannen fra London. Ingen fancy cutscenes, ingen introduksjon, ikke et eneste navn popper opp før man rett og slett blir kasta inn i spillet. Og gjett om man blir kasta! Det tar kun sekunder før man oppdager hvor mye Frictional Games har fokusert seg på å danne den perfekte atmosfæren i Amnesia. Ved bruk av diverse grafikkfiltre og lydeffekter, spesielt bakgrunnsstøy og med en solid 7.1 surround motor så klarer Amnesia å oppnå en innlevelseseffekt man sjeldent ser i spill nå tildags. Det krever selvsagt noe fokus fra spilleren selv også. Personlig har jeg spilt gjennom det 3 ganger, og alle med 7.1 headset, lyset av og på bekmørke natten, men det er utrolig hvor mye stemning Frictional har fått til å danne kun ved hjelp av lyd, lys og deres egen fysikkmotor. Det må også sies at spillet, selv om det er et par år gammelt så ser det flott ut, ikke i forhold til nyere titler, men i forhold til hva spillet er og med tanke på indie-utviklernes budsjett.

Så hva går egentlig spillet ut på? Hva er dets mekanikker? Det er nemlig her vi kommer til bunns i hvorfor Amnesia er så unikt. Året er 1839, man spiller som Daniel, en glemsk kar som er tilsynelatende fanget i et gammelt Preussisk slott ved navnet Brennenburg. Man får ikke servert noen annen form for narrativ før man etter vært kommer over journaltekster som Daniel selv har skrevet. Når det gjelder historien så velger jeg å ikke si mer enn dette, jeg mener at halve opplevelsen i spillet var å finne ut om Daniels fortid, hvorfor han var i Castle Brennenburg og så videre. Alle journalene man finner blir lest høyt av Daniel og skuespilleren som har framført disse små, men detaljrike segmentene fortjener en applaus. Det hele er med på å bygge en intens stemning og etter hvert som man finner mer og mer ut om Daniel og slottet desto mer interessert og engasjert blir man, akkurat slik en god narrativ skal være.

Spillet dreier seg altså om å komme til bunns i Daniels hukommelse, og på veien dit finner man masse fysikkbasert hjernetrim, som er en stor del av Amnesias gameplay. Det handler om å bruke hjernen, bokstavelig talt, for spillets "inventory-interface" kommer nemlig fullt utstyrt med Daniels hjerne på sidelinjen. Hjernen er der som en pekepinn på hvordan Daniels mentalitet har det og det er lurt å holde et øye med denne for Daniel er mørkeredd og har en tendens til å bli fullstendig gal, det vil si at spillet slenger på en haug med "blurry" filter på skjermen og Daniel blir vanskelig å kontrollere. Daniel kan faktisk bli så redd at han rett og slett bare må ta seg en pause og legge seg ned.

Amnesia er et mørkt spill, et bekmørkt spill. Heldigvis blir man tidlig utstyrt med en god gammeldags oljelampe som hjelper Daniel ikke bare med å finne veien, men den holder ham også sjakk. Man finner også fyrstikk-esker som man kan bruke til å tenne på alt fra peiser til lyskroner. Du har sikkert forstått nå at lys er bra for Daniels psyke, men lys er et tveegget sverd. Er det for lyst så er det større sjans for å bli oppdaget av Brennenburgs farlige vesener og det er noe man helst vil unngå når man ikke har noe å forsvare seg med. Ja stemmer, man har ikke et eneste våpen! Det burde kommet frem tidligere i anmeldelsen, men det er trossalt lenge siden jeg sist skrev en anmeldelse. Det betyr altså at hvis man blir oppdaget av Brennenburgs veldig sinte og veldig forvrengte leietakere så må man enten:

1: Bli drept og starte på nytt fra forrige save.
2: Løpe som en gal og dø litt av frykt i det virkelige liv.

Det gjelder å finne en balanse mellom å holde Daniel frisk som en fisk, og ikke lyse opp så mye at hvert minste krek i slottet kan finne deg. Det er en tøff balanse og selve driven i spillet, og det hjelper ikke spesielt på at oljelampen fort går tom, og at fyrstikkeskene er så sjeldne at de blir like viktige for deg som livet selv.

Noe må også nevnes angående spillets fysikkmotor som Frictional selv har utviklet. Så og si alle objekter man kan samhandle med krever at du fysisk manipulerer gjenstandene i real-time. For eksempel, dører må åpnes og lukkes ved at du trykker in museknappen og drar musa mot eller fra deg. Det samme gjelder for skuffer og kister. Ved første øyekast så kan en slik motor høres veldig gimmicky ut, men også den har en sentral posisjon i spillet. Åpner man en dør raskt, for eksempel, så lager man mer lyd og muligheten for å bli oppdaget vil dermed bli økt, men dersom du sakte men sikkert åpner døren så kan du se hva som venter på andre siden i tillegg til å lage mindre lyd. Igjen, det hele forsterker innlevelsen og atmosfæren, man føler rett og slett at man står i Castle Brennenburg i Daniels urinfylte sko.

KONKLUSJON
Jeg er en massiv survival-horror-fan og jeg kan uten en eneste tvil si at Amnesia: The Dark Descent er mest fryktingytende spillet jeg noen sinne har spilt. Noen ganger så fryktet jeg direkte for mitt eget liv og hele tiden hadde jeg lyst å skru av spillet, avinstallere det og reformatere maskinen min for å fjerne alt av residuell amnesia-djevelskap. Det er utrolig hva et førstepersons-spill kan få til når utviklerne tar fra deg din mk14 og slenger litt galskap på karakteren din i stedet. Frictional har tatt fra deg alt det du tar for gitt i et førstepersons-spill og vekker virkelige følelser i spilleren, ikke instinktive følelser som "Oi, der skvatt jeg", men følelser som "Jeg kommer til å dø, jeg vil ikke mer", ekte frykt rett og slett. Creds til Frictional Games! Amnesia er et av de mest atmosfæriske spillene jeg noen sinne har spilt. Atmosfære er, i min mening, utrolig viktig for at et spill skal være innlevelsesverdig og spennende. Et spill uten atmosfære er som en film uten farge. DØDSKJEDELIG!

NB: Filmer uten farge er ikke kjedelige. Se Casablanca og Ed Wood.

Amnesia: The Dark Descent kan kjøpes på Steam for ca 10 euro.

Lyst på en smakebit på hvor skummelt det faktisk er å spille Amnesia?
Ta en titt her: http://www.youtube.com/watch?v=H4w0_n1Yras

Folsen """Anmelder""": Day of the Tentacle (PC)

Velkommen nok en gang til Folsens moro-side! Håper du har på deg din favorittgenser og spiser det ypperligste utvalget av tørkede frukter, for nå skal vi kose oss skikkelig. Vi skal på eventyr sammen, du og jeg, et eventyr tilbake i tid. Tilbake til 1993 for å være eksakt, da Lucas Arts var svært så aktive innen spillmiljøet. Spillet vi skal se på denne gangen er nemlig inget annet enn det fabelaktige prosjektet til spilldesign-legendene Tim Schafer og Dave Grossman: Day of the Tentacle, oppfølgeren til Maniac Mansion, derfor også kjent som Maniac Mansion II; Day of the Tentacle.

Bernard står i Dr. Freds inngangsparti/lobby

Day of the Tentacle er et godt gammeldags adventure-spill, eller som vi kalte det i barndommen "pick up-spill". La meg ta det første først og forklare litt angående pick up-spill, i tilfelle du er av den senere generasjonen av folk som aldri fikk oppleve nytelsen av å spille dem. Pick up-spill er, tja, etter min egen definisjon grafikk-animasjonsfilmer som man spiller. Fantastisk tåpelig forklart, men hvis du ikke liker det så er det din egen feil. Jeg har veldig lyst å si at pick up-spill er tegnefilmer man spiller, men hvis jeg sa det ville jeg blitt arrestert av spillpolitiet, for det finne også mange eksempler på pick up-spill som har 3D animasjon og sånn, for eksempel Grim Fandango og Monkey Island 4. I Day of the Tentacle er det i allefall tegnefilm som er tingen. Et nøkkel-element ved spill som dette er at det er hovedsakelig historiefokusert og det faktiske gameplayet blir gjort av dataen selv etter du har gitt protagonisten en kommando. Derfor kommer ofte gamle adventure-spill med et hendig kommando-felt hvor man kan velge mellom en rekke forskjellige kommandoer som karakterene kan utføre, for eksempel: Talk to, open, close, look at og pick up (derfor kallenavnet pick up-spill). Adventure spill fokuserer også mye på snakking, gåter, bruke rare gjenstander på rarere gjenstander. Jeg føler derfor at det er naturlig å si at gameplay ikke er tilstede i slike spill, det handler mer om å kose seg og se på morsomhetene som utfolder seg på skjermen. Og dermed var introduksjonen til adventurespill AKA pick up-spill kommet til ende, la oss nå fortsette videre og utforske Day of the Tentacle!

Day of the Tentacle er som sagt oppfølgeren til Maniac Mansion, og dessverre så er det slik at ofte så går historien videre fra det ene til andre spillet og siden jeg ikke har spilt Maniac Mansion på mange mange mange år så betyr det faktum at Day of the Tentacle er oppfølgeren ingenting, så her må jeg nok skuffe die-hard Maniac Mansion-fans med å si at jeg ikke kommer til å ta opp historien fra det spillet i konteksten av denne anmeldelsen. Heldigvis kjenner jeg ingen die-hard Maniac Mansion-fans. Uansett, videre til historien til det spillet jeg faktisk prøver å anmelde. Spillet starter med at de to tentakkelbrødrene, Purple Tentacle og Green Tentacle står utfor den galne professoren Dr. Freds hus/hotel, artig nok rett ved elva der Dr. Fred pumper radioaktiv gugge ut fra sitt laboratorium. Purple Tentacle er en skikkelig våghals og bestemmer seg for å drikke av den radioaktive gugga. Green Tentacle er skeptisk, og bekymret for sin dumdristige broder. Det skal sies at Purple Tentacle hater mennesker, selv sin egen skaper Dr. Fred og vil gjøre alt for å tilintetgjøre menneskeheten. Det er altså offisielt at Purple Tentacle er ondere enn Hitler. Sekunder etter Purple har drukket seg mett på radioaktivitet vokser han seg et par luff-aktige armer, du vet, slik som seler har. Disse nyutsprungne luffene ser Purple på som en sjanse til å endelig kunne ta over verden og utslette menneskeheten da  hans tidligere forsøk mislyktes i det han innså at han ikke kunne gjøre noe som helst skade med sugekoppene sine (antar jeg). Purple slurper seg sakte men sikkert inn i skyggene og det prompter Green Tentacle til å ta en telefon til Bernard, Hoagie og Laverne, protagonistene i vår lille historie.

Purple Tentacle (t.v) med nygrodde luffer.

Du tenker kanskje at denne anmeldelsen ligner mer på en film eller bok-anmeldelse så langt, og hvis du er så frekk som tenker det så er jeg så frekk at at her kommer en kjapp gjennomgang av spillets hovedkarakterer.

Bernard er en spinkel science-fiction nerd som elsker kvantefysikk og matte. Han har fine briller og hvit skjorte med mange penner i.
Hoagie er feit og hårete, han elsker heavy-metalmusikk og er roadie for et band. Han har fin t-skjorte med skjellethode.
Laverne er blond og tullete, hu går på videregående og har et naturfageksperiment i morgen. Laverne er stygg og jeg liker ikke hun så godt.

Man starter med å spille som Bernard i det man akkurat har ankommet Dr. Freds hus/hotel og man får den vanskelige oppgaven å finne Dr. Freds hemmelige laboratorium. Jeg skal ikke røpe hvor det er, men jeg skal derimot røpe hva som skjer når du finner det ellers må anmeldelsen sluttes her og det vil du vel ikke, Martin? Du finner altså laboratoriet og Dr. Fred viser seg.

Doctor Fred er liten og skallet, han har en lommelykt, eller et stetoskop festet rundt hodet. Doctor Fred liker kaffe, og jeg liker Doctor Fred.

Dr. Fred har fått vite hva som foregår og bestemmer seg for at han må hindre Purple Tentacle i å ta over verden og den enkleste metoden for å stoppe han er å skru av radioaktivitetsutslippet. Men det er jo ikke logisk, for skaden er jo allerede gjort! Men Dr. Fred har en genial plan, han må skru av utslippet i går.

Dr. Fred og hans tidsmaskin.

Heldigvis har han sin diamant-drevne tidsmaskin som gjør dette til en enkel jobb. Tidsmaskinen kommer komplett med tre separate tidsferdselskammer som kalles Chron-O-Johns som er modifiserte utedasser som gjør det mulig for tre å reise i tid samtidig. Dr. Fred sender derfor Bernard, Laverne og Hoagie 
tilbake til i går, én dag før Purple Tentacle drakk seg til armer, men under tidsreisen knuses tidsmaskin-diamanten og de tre protagonistene blir sendt til forskjellige tidsperioder, og ingen av dem i går. Bernard havner tilbake i nåtid, hvor Purple Tentacle akkurat har vokst seg armer. Hoagie havner tilbake i tid, til 1770-tallet hvor George Washington, Thomas Jefferson, John Hancock og Benjamin Franklin driver med sitt, snodig nok på samme sted som Dr. Freds hus i framtiden. Sistemann, Laverne, fyker langt fram i tid hvor Purple Tentacle har tatt over verden og planlegger et våpen som potensielt kan skrumpe mennesker ut av eksistensen. Gjengen må nå samle tankene sine fra tre forskjellige tidsperioder for å stoppe Purple Tentacle en gang for alle!

Spillserien kalles for Maniac Mansion for en grunn, nemlig fordi 98% av handlingen faktisk hender inne i samme huset bare i forskjellige tidsperioder. Og det er her spillet utmerker seg som et adventure-spill. Etter de tre vennene har havnet på avveie får man muligheten til å spille som den karakteren man vil og også bytte karakter når man vil. Det at de tre er på samme sted, men i forskjellig tid åpner opp for noen virkelig vanskelige gåter og man må tenke med hensyn til tid. For å gi et eksempel på hvordan ting fungerer så må man på et punkt få fatt i et tentakkelkostyme til Laverne, slik at hun kan vandre fritt blandt andre tentakler. Siden ingen tentakkelkostymer er i sikte må Laverne finne et medisinsk kart for en tentakkel komplett med dimensjoner for å så sende det til Hoagie gjennom tidsmaskinen (små gjenstander kan teleporteres til hverandre gjennom tidsmaskin-dassene), Hoagie gir så tentakkel-kartet til en person som er i ferd med å designe USAs flagg, dette fører til at flagget som ender opp i framtida er tentakkelformet og vil henge på hver eneste flaggstang for Laverne å forsyne seg og kle seg ut. Jupp, det blir en del hjernetrim, men ikke nødvendigvis logisk hjernetrim, dette spillet øver hjernen din til å tenke abstrakt, meningsløst og hubbadubba. Det går heldigvis ikke an å feile i spillet, man kan ikke dø eller få game-over, den eneste måten man kan feile på er å gi opp.

Hvis man gir opp så er det bare synd, for da går man glipp av fantastisk humor, artige gåter, geniale karakterer og dødsbra voice-acting. Ja, selv om spillet snart er 20 år gammelt så har alle karakterene i spillet stemmer, og det er klart at dette ikke bare er noen drittskuespillere som har gjort jobben uten engasjement eller innlevelse for i dette spillet vil du finne noe av de artigste stemmene og noen av de beste one-linersene som finnes i adventure-spill.

Konklusjon
Day of the Tentacle minner meg om de gode eldre dagene da jeg var liten pjokk med liten tiss og ikke var særlig datakyndig. Dette stoppet meg likevel ikke fra å spille Day of the Tentacle selv om alt foregikk på Engelsk, på en data, nei, jeg tok det som en utfordring og satt meg i datastolen med Norsk-Engelsk ordbok i hånd og mamma og pappa i hus, og med hjelp fra disse klarte jeg å fullføre Day of the Tentacle i bleier! (kanskje ikke i bleier, men nesten). Selvsagt kan ikke spillet sammenlignes med dagens spill hvor alt er action og man styrer sin karakter ned til den minste ørebevegelsen, men det er akkurat det som er så digg med å spille adventure-spill. Det er en pause i den hektiske spill-hverdagen hvor man faktisk kan sette seg ned og kose seg og le. Tim Schafers humor og utstråling sjarmerer meg rett i senk i seng, og selv om jeg har fullført Day of the Tentacle kanskje 10 ganger nå så finner jeg meg fortsatt i å le av de mange herlige replikkene. Så prøv det vel. Det er lett å få tak i nå tildags, ved å laste ned emulatoren SCUMMVM så kan man kose seg med Day of the Tentacle som om det var 1993.    

Folsen """Anmelder""": Portal 2 (PC, PS3, Xbox360)

JIPPI JIPPI JIPPI! Håper alle har hatt en fin påske, for min har vært herlig, komplett med hytteturer, svømmebasseng, nachos-eting, cola-drikking, nakne damer og masse heroin! Men ingen av disse tingene skal du lese om i dag, nei, i dag skal du lese om den gøyaleste påskeaktiviteten jeg hadde, Portal 2!

DRAMATISK INNLEDNING
Det var noen dager før utgivelsen at jeg ville forsikre meg om å få spillet med en gang det kom. Etter å ha sagt hallo til familien dro jeg umiddelbart ut på Norges største kjøpesenter for å forhøre meg litt om når Portal 2 faktisk kom ut, og det viste seg at dette var et klokt valg. Spaceworld sa: "Ja, jeg ser du har en forhåndsbestilling inne, men dessverre så kommer det nok ikke ut før en stund etter påske. Men bare rolig, vi kontakter deg med en gang vi har det i butikken." Snedig, jeg har allerede spilt gjennom det og har ennå ikke hørt et pip fra Spaceworld...merkelig, kanskje han mente superduperutgivelsen som var spesielt designet til meg, men den tror jeg bare eksisterer i mine våteste drømmer.

Etter den traumatiske episoden på Spaceworld drog jeg til Platekompaniet for å fortsette etterforskningen. Jeg spurte panisk "Når får dere inn Portal 2!? Og får dere noen fine special editions med companion-cube og egen Aperture Science Handheld Portal Device?" Svaret jeg fikk var bedre enn jeg noensinne kunne ha håpet. "Det kommer i morgen", sa hun. In ya' face Spaceworld! Du har offisielt blitt PWNa av Platekompaniet.

Tidlig dagen etter drog jeg tilbake til senteret, jeg ble svett og fikk høy puls, ingenting kunne stoppe meg nå. Platekompaniet var rett opp rulletrappen. Jeg valgte å ta de vanlige trappene i tilfelle rulletrappen kom til å kollapse og dens tannhjul og kjettinger knuser kroppen min. Sakte men bestemt nærmet jeg meg kassen på Platekompaniet og sa "Jeg vil ha Portal 2". Kassedamen så på meg med skuffede øyne og sa "Vet du hva? Posten har føkka opp for oss, og vi har ikke fått inn Portal 2 på hverken PC eller Xbox360." Skulle det ende slik!? Påsken 2011 uten Portal 2? Jeg tok nesten til tårer før hun ytret "men... vi har det på PS3 hvis du er interessert?" Jeg smilte og sa "Selvsagt vil jeg ha det på PS3 for alle vet jo at PS3-versjonen av Portal 2 er den beste, fordi med det så får man Steam på PS3en, og man får også en gratis nedlastning av spillet på PC også, via Steam. Og i tillegg så kan man spille cross-platform mellom PS3 og PC. Tror du jeg er dum eller!? Jeg hadde ikke vært her hvis jeg bare ville hatt det på PC, da hadde jeg jo kjøpt det på Steam for lenge siden!" Dette sa jeg strengt tatt ikke, men jeg tenkte det høyt. Hun plukket ned et fersk eksemplar fra hylla bak henne og leverte det over til meg. "JEG KJØPER DET!"

LES FRA HER HVIS DU IKKE LIKER SPENNING OG DRAMATIKK
Portal 2... Portal 2... Portal 2... det fins noen ting man bare ikke kan få sagt nok. Portal 2....................... er oppfølgeren til Portal... det herlige, lille eksperimentet Valve gav ut som en bonusgave i "the Orange Box". Portal var også min forrige anmeldelse, så hvis du ikke har lest den ennå så foreslår jeg at du leser den nå. Vennligst også følg mine tips fra den anmeldelsen og kjøp spillet og spill gjennom det. Etter du har gjort det så kan du få lov til å lese.

Men ja, i Portal 2... Portal...2 så stiger man igjen inn i rollen som Chell, den stakkars laboratorie-rotte-jenta. Spillet starter umiddelbart etter hendelsene på slutten av originalen og man befinner seg igjen inne i Aperture Science sine koselige fasiliteter, kanskje til og med litt koseligere enn man er vant til. Det er ganske morsomt å se på kontrastene og likhetene mellom Portal 1 og 2 allerede her. I originalen starter spillet med at man våkner opp i labben, uten noen form for forhistorie, i Portal 2 starter man spillet med å legge seg til å sove i mange mange år uten at man får vite hva som skjer i mellomtiden, men det blir åpenlyst da man våkner opp og får se tilstanden til rommet man la seg i og resten av Aperture Science.

Samme rom, forskjellig tid. Portal 1 øverst Portal 2 nederst. 

Det er umiddelbart synlig at moder tid ikke har vært særlig snill med Aperture Science da all slags flora har trengt seg opp gjennom gulvflisene. Veggene er flassete og flekkete, glass er knust og planter og trær begynner å ta over det som før lignet sterile legekontor. Det er både nostalgisk og litt trist å ferdes gjennom de samme rommene som i originalen kun for å se at de er visne og ødelagte. På toppen av dette så er GlaDOS ikke å se, eller høre, men man får snarlig visitt av en koselig, liten core-robot ved navnet Wheatley (hvis du ikke vet hvem eller hva GlaDOS er så bør du enten google GlaDOS nå, eller lese min forige anmeldelse). I motsetning til GlaDOS så er Wheatley en robot av lavere status, en arbeider er vel rettere sagt, han er folkelig og jovial og har ikke den robotiserte stemmen gjort kjent av GlaDOS. Han er også liten og rund, på størrelse med en medisinball, en medisinball som ligner på et mekanisert øye.Wheatley har hverken armer eller ben, men han klarer fint å holde deg med selskap på sine berg-og-dalbane-spor som går over, under, inni, oppå og gjennom vegger. Dette gjør at han av og til ikke kan være på nøyaktig samme sted som deg og dere må ofte ta hver deres vei. Wheatley blir forresten spillt av ingen ringere enn Stephen Merchant, som er kjent for å være co-hosten på "the Ricky Gervais Show". Det finnes også andre skuespill-talenter i spillet, men det skal jeg ikke røpe bort.

Det tar ikke lang tid før du og Wheatley møter på ruinene av GlaDOS, eller i allefall det som ser ut som ruiner før hun vekkes til live etter sin lange hvilemodus. Jupp, GlaDOS er tilbake for full fres og hun er ikke spesielt munter denne gangen så forvent en god del drittslenging og fornærmelser fra henne som kiler de beste delene av morobeinet. Hun er utvilsomt ute etter hevn etter det forrige møte da du mildt sagt var litt slem med henne, og med det så er det tilbake til testkamre, testkamre og atter testkamre, men denne gangen viser hun ingen nåde.

Wheatley <3

Igjen klarer Valve å gjøre noe som tilsynelatende høres vanskelig ut, å gi roboter personlighet. Wheatley er en fantastisk karakter med sjarm som oozer ut gjennom hans metalliske skjell. Han er morsom, koselig, blyg og man får en følelse av at han virkelig har lyst å hjelpe deg. Han er også vanvittig intelligent (og uintelligent til tider). Man vil fort legge merke til at Portal 2 er mer historiefokusert enn originalen og det byr på mye bakgrunnshistorie fortalt av vår kjære Wheatley og man vil få vite masse masse masse om Aperture Science og mye hva, hvem, når, hvor, hvordan og hvorfor blir svart på.

Hva var det som gjorde Portal-originalen så bra? Jo, originalitet, og her svikter ikke Portal 2. Nå er det på sett og vis mer av det samme, men det gjør vel ikke noe, for «det samme» er jo helt fantastisk! Som man sier, «If it's not broken, don't fix it», og det har Valve absolutt ikke gjort. Portal 2 følger samme modellen som originalen. Fantastisk tempo, bra historie, bra hjernetrim, genial humor og spillbarhet som ingen andre enn Valve kan klare. Disse elementene forventet vi fra oppfølgeren, men Valve har også lagt til fantastiskere tempo, braere og mere historie, vanskeligere gåter og hjernetrim som setter hver minste hjernecelle i arbeid, enda mer bra humor og på toppen av alt så er spillet MYE lengre og større! Det som gjorde Portal så originalt var jo selvsagt portal-pistolen og denne får man selvsagt utlevert her også <3

Portal 2 introduserer også en del nye elementer i form av væsker som har forskjellige egenskaper. Den finnes tre typer væske; blå, oransje og hvit. Den blå substansen kan man sprette på og gjør også gjenstander spretne. Det oransje vannet kan man skli på med vanvittig høy hastighet, og den hvite væsken gjør det mulig å lage portaler på vegger, gulv og tak hvor det tidligere ikke var mulig. Det handler altså om å bruke portaler for å lede de forskjellige viskositetene der man vil ha dem, tenk gjerne på det som å male med portaler. Disse væskene i lag med portal-pistolen åpner opp for spillmekanikker som man tidligere aldri ville forstått seg på, samt testkamre som vil kreve et geni for å løse (i mitt tilfelle så lånte jeg hjernen av mitt søskenbarn, sammen ble vi «the unstoppable force»).

Repulsion Gel - Sprettevann

KONKLUSJON
I det man setter i gang med spillet er det klart at Portal 2 er et fullverdig spill i motsetning til originalen som var mer en interaktiv opplevelse. Portal 2 føles som et spill, det spiller som et spill og det er jo faktisk et spill. Det er et spill som ingen andre enn Valve kan få til å lage. Det er fantastisk! Jeg elsker det faktum at det som egentlig kun skulle være et eksperiment fra Valve sin side nå har blitt til en spillserie som forhåpentligvis blomstrer enda mer. Portal 2 oppfylte alle mine ønsker og mer. Det er større, bedre, smartere, vanskeligere, morsomere, kulere, flinkere, finere, varmere, høyere, bredere, lengre, grønnere og vakrere enn originalen. For dere grafikkrunkere der ute så er Portal 2 oppe med the big boys i grafikkdepartementet, det ser strålende ut og fysikkmotoren til Valve stråler også mer enn aldri før. Jeg må jo ikke glemme å nevne at Portal 2 kommer med en helt unik multi-player kampanje! Dessverre har jeg ikke fått prøvd den ennå siden jeg ikke har så mange venner. Så snart jeg finner en venn som vil spille med meg så skal jeg sette i gang å skrive en multi-player anmeldelse også.


Åh, en siste ting! SPILL PORTAL 2 NÅ!!

Folsen out! På gjensyn!

Folsen """Anmelder""": Portal (PC, Xbox360, PS3)

Hurra for deg, du leser Folsens femte anmeldelse!

Om kun få dager kommer det etterlengtede spillet Portal II i butikkhyllene og jeg gleder meg vilt. Jeg tenkte dette ville være det perfekte tidspunkt til å blåse støvet av originalen og spille gjennom det én gang til for å revitalisere minnene og for å gjøre fingrene klare til nummer to! (ikke rompehullet)

Portal ble utgitt i 2007 i Valve-samlingen Orange-Box. Valve er ansvarlig for noen av de beste spillene som finnes på markedet, blant annet Half-Life, Counter Strike, Left 4 Dead og Team Fortress. De legger stort fokus på gameplay og originalitet og er mestere i fortelleteknikk og design, og Portal glinser i alle disse aspektene.

I det man trykker på "new game", blir man kanskje overrasket at det ikke er noen introduksjonsfilm, ingen historie blir fortalt, spillet starter enkelt og greit bare med at den usedvanlig stille kvinnen, Chell (som spilleren styrer) våkner opp i et slags hvitt og sterilt laboratorium. Det viser seg at du er fanget i et svært research-bygg som driver eksperimenter med den såkalte "Aperture Science Handheld Portal Device", kortere sagt en portal-pistol. En slik pistol får man snarlig utlevert til eget bruk.

Portal-pistolens hovedfunksjon er som navnet sier, å lage portaler. Jeg innser nå at å forklare portal-konseptet med ord er litt ekkelt og jeg får vondt i hjernen av å tenke på det, derfor kjører jeg heller på med en herlig illustrasjon, fulgt av en forklaring derefter.

For å si det litt enklere fungerer portalene som et inngangspunkt og et utgangspunkt.
Hele spillet dreier seg om å bruke portal-pistolen til å løse de 19 testrommene. Det høres kanskje lett ut, men testrommene er ofte svære og kompliserte, og man må ofte lede gjenstander gjennom portalene for å komme seg videre ( man kan også bruke portal-pistolen til å løfte objekter ). Disse hjernetrim-rommene blir etter hvert så avanserte at når man faktisk klarer dem så har man ikke peiling på hva som egentlig skjedde under utførelsen, det er hjernetrim på høyeste nivå! Konseptet er helt fantastisk, selv om jeg får vondt i hjernen av og til. Det er forresten ingenting som er mer artig enn å lage en portal i gulvet og en i taket og falle ned i uendeligheten i ett og samme rom. Nei,  faktisk så er det en ting som er mer artig, og det er GLaDOS.

GLaDOS (Genetic Lifeform and Disk Operating System) er karakteren som følger deg gjennom hele spillet, men kun via høytalersystemet. GLaDOS er datamaskin-personligheten som styrer alle eksperimentene hvor du er test-subjekt. Det fantastiske med GLaDOS er at, selv om hun kun er en kunstig intelligent, programmert datamaskin sammensatt av ledninger og strømkretser så har hun en fantastisk personlighet, og jeg kan ikke komme på noen andre spillkarakterer, foruten Duke Nukem, som har blitt sitert så mye i gaming-miljøet. I senere tid har hun fått status som en av de beste spill-karakterene gjennom tidene. Hvert eneste ord hun ytrer blir til gull, og selv om hun på sett og vis er spillets antagonist så får man en viss sympati for henne. Det mest interessante med GLaDOS, syns jeg, er hennes humor, jeg vil ikke røpe noe av det hun sier, men det er svart komedie på sitt beste.

Man får forøvrig ikke vite spesielt mye om historien i spillet, men etter hvert som man kommer lengre så får man subtile hint om hva som faktisk foregår. Det er nesten umiddelbart forståelig at du er et testsubjekt i kaptivitet hos Aperture Science, i hvert testrom kan man nemlig se overvåkningskameraer og overvåkningsrom beskyttet med glass som man ikke kan plassere portaler på. En fin detalj med disse rommene er at alle er tomme, og det er ingen mennesker å se ellers i spillet, noe som kan tyde på at Aperture Science kanskje har gått konkurs, med et gjenglemt testsubjekt i sine fasiliteter, nemlig deg. Senere i spillet får man også tilgang til områder som er utenfor selve testrommene, og her kan man finne mange godbiter som avslører en del av hva Aperture Science er og hva som skjer. Når det kommer til historien så kan jeg ikke si så mye uten å røpe ting som er veldig givende å finne ut selv, la meg bare si at selv uten masse tekst, dialog og filmsekvenser så klarer Portal å spinne en historie som er full av intriger og spenning.

Ikke ta på ballen!

Konklusjon
Denne anmeldelsen ble faktisk noe kortere enn de forige, det er rett og slett fordi at spillet er så bra sammensveisa og veldesignet at jeg ikke vil røpe for mye, du må heller kjøpe det og prøve det selv! Portal er rett og slett en fryd å spille og konseptet med portalene forbauser meg fortsatt etter fire år etter dets utgivelse. Det må også nevnes at spillet ser helt fantastisk ut. Det er så og si ingenting å klage på ved dette spillet, INGENTING! Noen mener spillet er for kort, men kvalitet over kvantitet er det jeg har å si til dem! Spillet fins både på PS3, Xbox360 og PC og for å klargjøre hvor bra dette spillet er så har jeg både PS3-utgaven og PC-utgaven. PC-utgaven kan du kjøpe på Steam for ca hundrelappen, så her er dagens råd fra Folsen: Så snart du er ferdig å lese her, logg deg på Steam, søk på Portal, klikk legg til handlekurv og betal! Deretter foreslår jeg at du setter deg ned og spiller. Husk at hvis du forhåndsbestiller Portal 2 som har utgivelse 19 april så får du originalen helt GRATIS! Jippi!

Du må også gjøre deg selv en tjeneste og se denne fantastiske videoen på youtube fra Portal. 9 millioner views prater for seg selv! http://www.youtube.com/watch?v=Y6ljFaKRTrI  

PS: Anmeldelsen av Portal 2 vil komme kort tid etter utgivelsen!

PPS: The cake is a lie!  

Folsen """Anmelder""": Bulletstorm (PC, Xbox360, PS3)

Hei ja tervetuloa!

Når jeg ikke flyr i jetfly, skriver anmeldelser eller kysser jenter på munnen så hender det at jeg finner på ting med venner, og akkurat det er årsaken til den lille forsinkelsen på denne anmeldelsen. Venner...

*Obs! Denne anmeldelsen inneholder sterk ordbruk!*

Grayson Hunt - Wolverine-Ripoff

Bulletstorm er et first person shooter-spill (FPS) som er fantastisk gøy og så irriterende til tider at jeg får lyst å rive ut håret. Man spiller som romferdspiraten Grayson Hunt, en usympatisk Wolverine-lookalike. Du er med i en leiemordergjeng som har blitt forrådt og lurt av sin kommanderende offiser, Sarrano. Derfor er du og din robotpartner Ishi ute etter hevn. Resten av historien er faktisk så total uinteressant at jeg spyr bare ved tanken av å skrive mer om den, heldigvis spyr man ikke så mye av selve spillet, man får bare litt sure oppstøt i ny og ne.

Kort tid etter man har begynt å spille så finner man en magisk og høyteknologisk laserpisk. Funnet av denne pisken åpner opp for spillets sinnsyke kampsystem, man kan bruke pisken til å ta tak i fiender, kaste dem opp i lufta i herlig saktefilm, løfte små og store objekter og klatre seg over diverse blokkeringer. Pisken åpner også opp for skillshots systemet og det er her spillet vinner helt suverent på artighetsskalaen. Skillshots går rett og slett ut på at man skal rake opp poeng ved å drepe fiender på de mest finurlig bizarre og groteske måter. Skillshots-poengene man anskaffer seg kan man så bruke på oppgraderinger til våpnene du finner, pisken din og til åpne nye skillshot-utfordringer. Det finnes en liste over alle skillshots, og alle har forskjellig navn. For eksempel har man "Gang Bang" hvor man skal drepe to eller flere fiender med ett skudd fra en granatkaster, et annet eksempel er "Drilldo" hvor man skal bruke en gigantisk drill til å penetrere to eller fler fiender. Det finnes utrolig mange skillshots og noen er faktisk veldig vanskelige å få til, dette gir spillet høy gjenspillingsverdi og hadde det ikke vært for all dritten spillet også har så hadde jeg nok allerede vært på min andre gjennomspilling...

En av de lettere skillshotsene.

For det første, siden man ikke spiller gjennom oppdraget alene, men derimot med sin terminatorvenn Ishi, så blir det selvsagt en del snikksnakk mellom dem underveis og det er i disse partiene jeg får lyst å skru av spillet og skrike i en pute. Skuespillet er så håpløst elendig, spesielt når det gjelder Ishi. Nå er forsåvidt Ishi en robot, men dette er et framtidsspill og man skulle tro at teknologien hadde kommet så langt at roboter kunne programmeres med litt følelser og bra skuespill. Det sekund Ishi åpner sin metalliske kjeft så vet jeg umiddelbart at han kommer til å si noe møl som får tisset mitt til å koke. Jeg hater Ishi. For det andre så består disse samtalene kun av krangling og drittslenging, det var artig i begynnelsen når man fikk høre oppfinnsomme banneord som "assmaggot" og "cuntface", men man kommer til et punkt hvor all kranglinga og banninga bare blir plagsomt og unødvendig. Noen vil nok sette pris på all banninga, men jeg trenger ikke å høre "motherfucker" mer enn 100 ganger i løpet av spill. Banninga er derimot ikke verst, verstingen er uten tvil kranglingen og det faktum at alle karakterene i dette spillet er gjennomførte rasshøl som man gir blanke faen i, det er spesielt uinteressant å høre på all kranglinga når man overhodet ikke har fått noen interesse for den overliggende historien i spillet. Skulle jeg gitt terningkast på skuespill og dialog hadde det blitt en 1er fra meg. Musikken på den andre siden er faktisk ganske bra og skaper en skikkelig episk følelse, bare synd at den blir overdøvt av all kranglinga.

Ishi - Verdens verste venn

Desverre så fins det flere negative ting å si om karakterene, men nå gjelder det ikke personlighet, drittsnakk eller krangling, nå gjelder det enkelt og greit intelligensen til dine datastyrte kompanjonger. Jeg har aldri i et spill blitt så irritert over kompiskarakterene, og verst av alt så var dette noe jeg irriterte meg over altfor tidlig i spillet. De følgerene man får underveis gjør faktisk ikke en dritt, annet enn å stå i veien. Jeg tror ikke jeg så Ishi drepe en eneste fiende mens jeg spilte. Han skyter, står i veien, setter seg fast i småstein og slår ned fiender akkurat i tide til å ødelegge mitt nøye planlagte skillshot. For en jævel. På toppen av alt dette så var det flere ganger at Ishi bare forsvant, noe jeg trodde var meningen helt til jeg plutselig ikke kom meg videre og falt gjennom bakken til min død. Det samme skjedde også senere med en annen datastyrt følger, plutselig bare forsvinner de helt og jeg må starte oppdraget på nytt for å komme meg videre. Det er veldig synd at slike ting skal ødelegge opplevelsen av spillet.

Men tilbake til det som er bra med spillet for det er faktisk litt til! Omgivelsene og "levlene" er mildt sagt fantastisk vakre og originale, alt ser gigantisk ut og til et overdrevet spill å være så ser verdenen ganske troverdig ut. Nå skal det også sies at til tross for at verdenen ser svær ut så er spillet usedvanlig lineært. Det er alltid kun en vei å gå, og spillets utforskning består kun av å finne et hemmelig rom eller to, og apropos lineært så måtte jeg le mot slutten av spillet da dusten Ishi plutselig sier "there is only one way through" som om jeg ikke hadde funnet ut det i løpet av de siste seks timene. Jeg har forsåvidt ikke noe imot lineære spill, men Bulletstorm viser oss en fantastisk verden som for oss kun blir et bakgrunnsbilde mens man ferdes på de lineære veiene fylt med usynlige vegger som sier "nei, her får du ikke lov til å gå, din lille rakker". Heldigvis er ikke dette noe man irriterer seg over, og det er vanskelig å ikke sette pris på den vakre grafikken selv om man ikke får opplevd hvert minste område som frister oss i bakgrunnen.
Verdenen er minneverdig og man får opplevd utrolig mange storartede actionscener i den.


Konklusjon:
Så hva skal man konkludere med her da? Bulletstorm er et fantastisk gøy spill som inneholder dårlig historie, dårlig skuespill, ødelagt dataintelligens, humor som gjør meg pinlig berørt og sint og bugs som går meg på nervene, MEN jeg anbefaler likevel at du prøver dette spillet! Skillshots er et genialt konsept og hinsides artig å utføre. Det finnes mange gode grunner til å spille spillet to ganger og hadde oppdraget vært en solo-affære så hadde hadde jeg uten tvil prøvd å samle alle skillshotsene. Det finnes også hemmelige roboter man kan drepe og skjulte innsekter man kan finne og tilintetgjøre. Man kan si at Bulletstorms hovedmekanikker er så gøyale at de gjør opp for dets mange feil og forergelser og det er jo faktisk ikke alle spill som får man til å spørre seg selv: "Hvorfor i helvete er det ingen som kan holde kjeft i dette spillet?".

Hvis du har tenkt å spille dette spillet så skal jeg komme med en personlig anbefalning. Før du begynner å spille, drit i historien, skru av undertekster, skru av lyd på stemmer, skru opp musikk og lydeffekter og ha det gøy! ASSMAGGOT!

Spilte Bulletstorm på PC.

Folsen """Anmelder""": Shadow of the Colossus (PS2)

Willkommen auf Folsens dritten Überprüfung!

Denne gangen blir det en klassiker fra de bittelitt eldre dager når DVD-maskinens underverk hadde fanget verdens befolkning og spill begynte å bli større og større og flere og flere. Playstation 2 begynte å eldes og den nye generasjonen av spillkonsoller skulle nå entre markedet.

Men PS2 var langt fra død, for i 2006 ble det utgitt et spill som overgikk folks forventninger.
Shadow of the Colossus. UuuuuiiiiiiUUUUuiiiiiuuuuu som man sier når noe spennende skjer.

Shadow of the Colossus er et action-eventyrspill som gjør ting litt annerledes, og med litt så mener jeg selvsagt veldig. Du spiller en navnløs gutt hvis bakgrunn man egentlig ikke vet noe om, men det man vet er at noe stort er på ferde, noe kolossalt *giggety*

I åpningsscenen til spillet får man se vår unge, spinkle protagonist og sin snille hest på reise gjennom et naturrikt fjellområde, men det er noe som ikke stemmer her, stemningen er dyster og i guttens favn ligger ei bevisstløs jente. De reiser videre over ei gigantisk bro og inn i et temple som ville bragt skam over Oslo Plaza. Jenta blir plassert på et lysomgitt alter og i samme øyeblikk stiger mørke skyggeaktige skapninger opp fra templets gulv. Gutten trekker sitt sverd og skapningene fnyser i skrekk og gjør en retrett tilbake gjennom gulvet. En stemme høres fra en blendende sirkulær åpning i templets tak. Blablabla....

Så langt er denne anmeldelsen bare en dårlig gjenfortelling av spillets historie, så fantastisk og vag som den er. Tilbake til det som er viktig. Man får vite at jenta har blitt ofret og for å få henne i live igjen må man reise ut i en svær åpen verden og drepe 16 kolossale *giggety* skapninger, som kun blir referert til i spillet som "the colossi".
Og dette fører oss til spillets hovedprinsipper og mekanikker!

Man må altså finne og drepe "kolosser", og for å finne dem må man bruke sitt magiske sverd som ved hjelp av solens stråler kan brukes som et slags kompass. For å komme seg fram til kolossene må man reise gjennom alt fra skoger, fjorder, ørkener, fjell og øde sletter. For å gjøre reisene lettere har man sin stolte hest. Hesten er derimot ikke bare et ferdselsobjekt, men også en god venn og hjelper.

Stor

Kolossene er, mildt sagt, digre, så digre at små jordskjelv utløses for hvert steg de tar. Trodde du God of War-serien hadde store bosser så må du nå tro om igjen. Det finnes som sagt 16 kolosser, og alle er forskjellige, både i størrelse, utseende og vanskelighet. Det eneste de har til felles er at hver gang man prøver seg på en ny koloss så føles det som et ekte eventyr, med ekte konsekvenser. Hver koloss blir på sett og vis som en gåte for å finne ut hvordan i all verden en liten gutt skal kunne klare å felle et monster på 50 000 tonn. Heldigvis har kolossene, som mennesker, vitale organer og disse kan man finne ved å for eksempel ved å gripe fast i kolossenes mosegrodde eller hårete områder, man kan da klatre seg frem til merker som gløder i sverdets reflekterende sollys og stikke med all sin makt helt til det store beistet raser mot bakken. Men å gjøre dette i praksis er ikke alltid like lett mens kolossene febrilsk prøver å riste deg av som om du bare er en liten ekkel edderkopp som prøver å ødelegge dagen deres. Heldigvis kan man få økt gripekraft ved å finne supersjeldne firfisler og spise dem (som kanskje er tidenes rareste spillmekanikk noensinne).

Hesten må også nevnes, for den kontrollen man har over den er helt fabelaktig, det føles nesten som man sitter på hesterygg med vinden i håret. Grunnen til at det føles så bra er at hesten tenker nærmest på egenhånd, det eneste du kan gjøre er å gi fart, og styre hesten ved bruk av tøylene, hvis man ikke bruker tøylene vil hesten ri den retningen den vil. Hesten vil også følge deg hvis du velger å gå til fots, og hvis du skulle noen gang komme bort fra hesten er det så enkelt som å plystre eller rope på den så kommer den galopperende over åskammen. Agro, som er hestens navn, er også din beste og eneste venn i denne ensomme verden, og dermed får både karakteren og spilleren et meget sterkt bånd til hesten.

Spillverdenen som omringer de bortgjemte kolossene er stor, vanvittig stor og den inneholder ingenting annet en deg, jenta, tempelet, gamle ruiner og de 16 kolossene. Å reise rundt i denne verdenen er en opplevelse i seg selv, ingen musikk eller plagsomme monstre, ingen skatter å finne og heller ingen byer å besøke eller andre mennesker å se. Stillheten blir kun brutt av skarpe vindkast, fuglekvitter og hestens galopp. Det er utrolig atmosfærisk og noe nesten rørende ved det hele. Reisen mellom tempelet til kolossusområdet og selve slosskampene skaper en utrolig kontrast. Et sekund er det stille, og før du vet ordet av det begynner man å høre musikk i det man nærmer seg gigantene og musikken er uten tvil den beste spillmusikken jeg har hørt i et spill noensinne, og har faktisk vunnet flere priser for beste spillmusikk.

Jeg vet ikke hva mer jeg kan si om dette spillet, det er så simplistisk i design, men er likevel en helt uforglemmelig opplevelse fra begynnelse til slutt, selv om spillets eneste mål er å drepe 16 gigantiske monstre. Man får en følelse av at spillets historie går mye dypere enn det som blir framstilt, og dette har ført til utallige analyser og spekulasjoner fra både akademikere og nerder som meg selv. Det førte også til at jeg måtte felle tårer da jeg endelig fikk gjevnet den siste kolossus med jorda og slutthistorien ble fortalt, mildt sagt ble jeg overrasket. Dette er noe et spill aldri har klart før, å faktisk få meg så engasjert i en historie som man får vite så lite om. Spillet sier så utrolig lite, men så utrolig mye på samme tid. Jeg blir emosjonell bare ved å skrive om det, huff for et liv.

Konklusjon
Det blir ofte sagt at spill aldri vil kunne få statusen som kunst, de som sier dette har aldri spilt Shadow of the Colossus. Shadow of the Colossus er unikt på alle måter, og bruker sine unike elementer på en måte som ingen andre enn Team Ico kan overgå. Jeg kan jo også nevne at Shadow of the Colossus også blir regnet som et av tidenes beste spill, en kult klassiker, og har i dag en enorm mengde kultfølgere. Det er en emosjonell reise i et stort og mystisk land, hvor du og din hest trasker i stillheten for å finne mytiske kjemper.

Det er vanskelig å sette ord på Shadow of the Colossus, og godt er dét for ord kan ikke rettferdiggjøre hva dette spillet får til. Og at spillet er på playstation 2 som for lengst er utdatert og gammel er bare mer forbausende, men det finnes gode nyheter også her! Shadow of the Colossus skal nemlig bli gitt ut på PS3 i år, renovert med HD-grafikk sammen med spillet Ico som er Team Ico's første spill. Og på toppen av dette så kommer også The Last Guardian ut på PS3 senere i år. Jeg har sett trailerne, og er allerede klar til å grine som en drittunge nok en gang! BRING IT ON!

Folsen """Anmelder""": The Legend of Zelda: Twilight Princess (Wii)

Hei og velkommen til anmeldelse nummer 2 av Folsen!

Siden jeg kun smått har begynt å gi mine evalueringer av spill så har jeg også denne gang valgt å anmelde et spill jeg virkelig setter pris på, nemlig det eneste Zelda-spillet på Wii så langt: Twilight Princess. Det blir mer variasjon av typer spill etter hvert, men som en fattig student har man ikke råd til å kjøpe alskens nye spill, gode og dårlige bare for å anmelde, så forvent en fin miks mellom gamle og nye titler.

Før selve anmeldelsen vil jeg fortelle en historie om en liten gutt og hans forhold til Zelda:
Zelda-serien har stått meg nært helt siden lille jeg kom til verden med en klissete Nintendokontroller i hendene. Den gang refererte jeg til Zelda-spillene som gullspillet (nr1) og sølvspillet (nr2) henholdsvis fordi kassettene var belagt i EKTE gull og sølv, men egentlig ikke ekte. Jeg visste ikke hvem eller hva Zelda var og dette lærte jeg ikke før vår grønnkledde protagonist, Link, tok steget videre til Super Nintendoen og mitt søskenbarn fortalte meg at det ikke var spilleren som het Zelda, men prinsessen man var ute etter å redde. The Legend of Zelda hadde nå begynt å etablere seg som mitt favorittspill og da Link tok steget videre inn i den tredimensjonale verden så var all håp om en framtid med fagre kvinner, kule biler og fast døgnrytme knust, men som ut av føniksens aske oppstod en framtid som en fettete nerd med skitne negler og uten en biologisk klokke.
Hurra!

Nå tildags har Link stort sett holdt fast på sin tredimensjonale form, men i Twilight Princess tar han også en helt ny form!

Link

Twilight Princess er per i dag det eneste Zeldaspillet som fins på Wii (foruten virtual console versjoner), men det de fleste ikke vet er at Twilight Princess egentlig er en Gamecube tittel som har blitt portert til Wii men med komplett renovering av kontrollen ved bruk av Wii-kontrollerens bevegelsessensorer. Generelt så mener de alle fleste at Wii-versjonen er den beste.

I Twilight Princess, som i alle andre Zelda-spill, tar man styringen over den grønkledde gutten Link, og også som de fleste andre Zelda-spill så starter man eventyret som en upretensiøs landsbyboer, før ondskap og skygge begynner å bre seg over landsbyen og resten av landet Hyrule. Det viser seg etter hvert at du er den som må befri Hyrule fra det onde ved å restaurere lys i de skyggebelagte områdene, også kalt "the Twilight". Og som nyerklært helt drar du ut i en massiv verden full av monstre, svære templer med ondskapsfulle bosser og flere hemmeligheter enn det Victoria kan skjule!

Hyrules historie er ganske mye mørkere og tristere denne gangen, også hele atmosfæren i spillet er nok til å gi Dormammu frysninger. That's right! Look it up! Det er dystert og mørkt i landet nå, og ondskapen er mer fryktinngytende enn noen gang. Noe som bare legger mer på denne stemningen er det faktum at ingen karakterer i Twilight Princess har tale. I klassisk Zelda-fashion må man nøye seg med lesing og sjarmerende små grynt, pip, skrik, rop og klukk som karakterene ytrer og det funker som aldri før. Twilight Princess er også mer filmatisk enn tidligere titler med mange fantastiske kuttscener som driver historien videre.

Som alle Zelda-spill tar Twilight Princess godt vare på det som gjør serien spesiell: kule våpen, vanskelige gåter, sinnsyke bosser, interessante karakterer, lange eventyr, gjenkjennelig musikk og lyd, men for hvert nye spill i serien introduseres det også et nytt, unikt element som påvirker hvordan man spiller. I "A Link to the Past" var det å reise mellom to parallelle univers, i "Ocarina of Time" kunne man reise i tid, i "Majora's Mask" fikk man et utvalg masker som forandret Links egenskaper og i "Wind Waker" var det sjøfart som var spillets unike element. Twilight Princess introduserer også et slikt nytt element, nemlig det å kunne gjøre seg om til en ulv. Burde kanskje hatt en spoiler alert der, men hvis du ikke visste det om et spill som kom ut for 4 år siden så fortjente du den! Du burde også få et slag i trynet!

Link i ulveform og Midna

Det å kunne gjøre seg om til ulv åpner opp for en helt ny opplevelse av Hyrule. Som ulv kan man prate med dyr, hoppe over lange distanser og sloss som en helt. Man kan også bruke ulvens suverene luktesans og bevissthet til å lukte seg frem til spesifikke karakterer, finne skatter og åpninger til steder man ikke får plass til som menneske. Et viktig aspekt ved ulveformens sanser er å kunne se sjeler som er fanget i Twilightbelagte områder. Tidlig i spillet blir man transformert til en ulv mot sin vilje når man entrer områdene belagt med Twilight, først etter man har drevet Twilight bort fra området blir man gjort om til menneske igjen. Når man for første gang havner i ulveform blir man også introdusert til en av spillets viktigere karakterer, Midna. Midna er et twilight vesen, hvis intensjoner er uklare, og hun blir din reisekompanjong for resten av spillets varighet enten du vil det eller ei. Hun vil stadig vekk gi deg tips om folk og fe samt hjelpe deg med gåter hvis man skulle bruke for lang tid på en. Til de som har spilt tidligere Zelda-titler så kan man sammenligne Midna med Navi (Ocarina of Time) og Tatl (Majora's Mask).

En ting man vil legge merke til det sekund man begynner å reise rundt på hesterygg, til fots eller som et firebeint vesen er at verdenen er gigantisk. Det fins så utrolig mye å gjøre å Hyrule. Når man ikke bedriver tiden med å løse djevelske gåter og tilintetgjøre bosser større enn Shaquille O'Neal så kan man reise rundt i verden og prøve seg på Hyrules festlige aktiviteter:

*SPOILER ALERT*
Ri hesteløp på Ordon Gård. (gratis)
Gjete geiter sammen med din stolte hest Epona på Ordon Gård. (gratis)
Fiske fra land ved Hyrule's mange innsjøer og ferskvann. (gratis)
Fiske fra båt ved fiskedammen i Lanayru Provins (20 rupee, 100 rupee for leie av fiskeekspert)
Rafting i Zora-elven. (20 rupee)

Les hva innbygerne av Hyrule har sagt om festligheter!
It's so awesome to live in Hyrule - Prinsesse Zelda
I've never had so much fun fishing - Ganondorf Dragmire
Nobody will ever beat my time down the Zora River - Hulk Hogan
Ordon goats are fantastic creatures - Folsen
*SPOILER FERDIG*

Konklusjon
Twilight Princess har alt som en ekte Zelda-fan ønsker seg og alt det du ikke visste at du ønsket deg, det finner du også her. Mye har forandret seg, men Shigeru Miyamoto vet hvordan å få spillere til å føle seg hjemme. Det er en fin miks av den søte, koselige og emosjonelle Zelda-sjarmen og den mørke, skumle ondskapen som ulmer over kongeriket Hyrule. Personlig så mener jeg Twilight Princess er et perfekt eksempel på hvordan spilloppfølgere skal være. Hold fast på det som er typisk for serien, musikk, karakterer, våpen og omgivelser, men gjør det hele på en måte som man absolutt ikke forventer samt introduser nye karakterer, våpen, omgivelser og musikk. Hvis man har spilt et Zelda-spill før, så er Twilight Princess en no-brainer, det må spilles. Hvis man ikke har spilt et Zelda-spill før så er det synd på deg, men til og med du bør spille det mens du sitter i FENGSEL!

Hvis jeg skulle nevnt en ting å klage på så måtte det vært at spillet er på Nintendo Wii som ikke har HDMI output, ergo må jeg spille det på min lille dritt-TV. Selvsagt hører Zelda til Nintendo familien, og jeg ville ikke hatt det på noen annen måte, men jeg mener Wii'en ikke er robust nok til å kjøre et spill som dette, og jeg skjønner ikke hvordan Nintendo har klart å få så mye innhold med så fin og sjarmerende grafikk på et system som har svært begrenset kapasitet.

Personlig kommentar:
For øyeblikket er jeg på min andre gjennomspilling av spillet og jeg ble overrasket over hvor mye man faktisk kan gjøre i dette spillet. Totalt har jeg spilt i 52 timer og det er fortsatt en haug med hemmeligheter å finne og ekstraoppdrag å gjøre. Det er uten tvil det største og beste spillet som fins på wii nå, men det varer nok ikke lenge for The Legend of Zelda: Skyward Sword har nemlig release i 2011, og jeg tror det kommer til å ta kaka og alle tallerkenene, samt min sjel. Gled deg, og i mellomtiden spill Twilight Princess!